Så var det på an igjen…

Stemningen i huset var til å ta og føle på i går, vi kjente alle på det som nå lå fremfor oss.
For som alle tidligere år så måtte vi krype til korset i år igjen, det var tid for den årlige julehandelen.
Jeg kjente på hele kroppen at den gikk i forsvarsmodus bare ved tanken, erfaringene fra de forrige årene lå enda ferskt i minne.

Det samme tror jeg gjaldt resten av familien også, for vi kom oss ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen.
Glosene til gubben begynte lenge før vi hadde begynt å tenke på juleshoppingen, og som alltid tok jeg det som en advarsel på det som ventet. Klokken 17 ble jeg dratt opp av godstolen i lynets hastighet, det var en bestemt gubbe som trampet ut av døra her.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

“Se te å koble på turboen kjerring” gaulte gubben fra ytterdøren, og jeg skjønte at her var det bare å adlyde.
En prikkete gutt kom hoppende etter med en amper storesøster, og til slutt kom svigerfar lettere forvirret subbende.
“Ka vi ska no da” spurte svigerfar mens han tok på seg skoene, alt hadde gått så fort i svingene at svigerfar ikke hadde fått med seg hva vi skulle. Kanskje like greit når jeg tenker meg om, det er like greit å være uvitende så lenge som mulig i denne familien.

Jeg HATER kjøpesentre, og det gjør min datter også. Men den som hater det aller mest er gubben, og akkurat det er umulig å legge merke til.
Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang gubben nærmer seg et kjøpesenter så er det som om han blir besatt. Ja det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, for hver gang vi skal på et kjøpesenter så blir gubben forvandlet til en fresende  rebelsk okse som kun har et mål for øye.

Vi må ha vært litt av et syn der vi kom ramlende inn hovedinngangen, jeg har aldri vært så glad for et påbud før. Men selv munnbindene ble for små i går, egentlig burde jeg ha investert i finnlandshetter til hele familien.
Gubben ledet som vanlig an, lyden fra kloggene fikk glassdørene til å skjelve som aspeløv. Bak han kom min datter, med flakkende blikk pekte hun seg ut alle nødutganger.

En rødprikkete gutt kom løpende etter, Rudolf hadde fått seg en arvtager i år.
Bak en liten prikkete gutt kom kjerringa, vill i blikket og med joysticken på full hastighet. Helt til slutt kom en lettere forvirret svigerfar, med duggete briller og snublefot så han mer ut som Hovmesteren der han kom.

Så var det bare å sette i gang, butikkhyllene skulle tømmes. Ja bokstavelig talt tømmes, for med en dumper av en rullestol så var det nesten umulig å manøvrere seg mellom hyllene uten at det endte med full katastrofe.
Min datter lukket øynene hver gang jeg måtte rygge, til slutt ble hun så nervøs at hun kommanderte meg ut av butikken. Men det var da det raknet for gubben, for kjerringa kunne da ikke mene at gubben skulle kjøpe dress til guttungen på egen hånd??

Jeg kunne føle hvordan svettedråpene til gubben traff meg i bakhodet i det jeg rullet ut av butikken med en panikkslagen datter, og bak meg hørte jeg hvordan en prikkete liten gutt satte foten ned.
“Jeg klarer selv pappa” freste en liten gutt, og det var da nye gloser fylte et kjøpesenter. Det var det siste jeg så til gubben, og det var et øyeblikk der hvor jeg tenkte at julen 2021 aldri kom til å bli den samme igjen.

Tiden sto stille der jeg sto og ventet, og jeg var akkurat på vei til å etterlyse en svett finnmarking over høytaleranlegget når jeg fikk øye på en glødende kule mellom butikkhyllene. Hva som egentlig skjedde i et lite prøverom har jeg enda ikke turt å spørre om, for sist gubben var i et prøverom endte det med traume på hele familien. Det innlegget kan du lese her.

Synet av en kapitulert gubbe fikk meg til å innse at shoppingrunden nå var over, nå var det bare å finne nærmeste nødutgang rimelig kjapt.
En liste med hundre gjøremål ble pakket vekk, men et gjøremål kunne vi krysse av på listen. Dressen til en prikkete gutt tok nesten knekken på gubben, og nå sitter jeg her og grubler på hvordan vi skal få resten av tingene i hus…