I dag var det bare å komme seg opp, for gubben hadde bestemt reisemål for dagen.
Mammapaahjul bilen sto klar og ventet, og idag skulle vi være julenisser.
Vi hadde nemlig et hemmelig juleoppdrag, og det innebar et overraskelsesbesøk til min kjære venninne. Hun fortjener alt det beste, og de siste dagene har jeg gjort mitt for å fylle en kurv med godsaker.
Ti mil hadde vi fremfor oss, en fin liten kjøretur for store og små. Det er jo litt kjekt å finne på noe når vi har besøk, og i disse dager så er vel en kjøretur det tryggeste man kan finne på. Ja trygt og trygt Fru blom, for når bilen er fullastet med hele to finnmarkinger så kan alt skje. De sier eplet ikke faller langt fra stammen, og det er ikke akkurat vanskelig å se når det gjelder gubben og svigerfar.
Dagen begynte som alltid med full rulle, intet unntak når gubben er den eneste assistenten på jobb. Jeg hadde knapt nok fått opp øynene før jeg hang i løse luften, og igjen kjente jeg hvordan visse kroppsdeler fikk seg et etterlengtet løft.
At vinteren er i full anmarsj ble det heller ingen tvil om, jeg er sikker på at jeg skimtet istapper der bak i det gubben heiv meg over skuldrene. Det kalde do lokket gjorde ikke saken noe bedre, og når tennene begynte å hakke som trommestikker så var jeg sikker på at jeg kom til å starte kjøreturen tannløs og med en litt mindre bakdel.
Ja for når gubben gaulte “æ må kjøpe dæ ny ræ# i julegave, du henger jo fast i dassen” ble jeg en smule bekymret, jeg har ikke råd til å miste noe polstring på denne tiden av året. Enda godt bilen var oppvarmet på forhånd, for etter en kald dusj av en kattevask frøs også ansiktet mitt fast til noe som lignet en syrete utgave av et kjent Munck maleri. En rolig kjøretur var akkurat det jeg trengte nå, duppe litt til lyden av vakker julemusikk som kom strømmende fra radioen.
Men jeg hadde glemt hvem som satt bak rattet på en handikap bil, og allerede i første sving kom jeg tilbake til virkeligheten igjen.
Selv Martin Schanche hadde vært mildere i svingene enn gubben, det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste hvilken vei som var opp og ned.
Jeg har aldri vært så glad for å komme frem til endestoppet som idag, men kjenner jeg gubben rett så blir det ikke lenge før han skal sette bilen i gir igjen.
Så jeg får nyte roen så lenge det varer, i det minste til gubben har funnet brillene til svigerfar som på mystisk vis forsvant i første sving…
Så koselig dere tok dere en tur til Voss og besøke henne drt satt hun nok pris nå i disse tider håper jeg får kommet meg over fjellet dit og enn tur snart beste venninnen bjeg har har🥰
Håper brillene kom til rette. Høres ut som en koselig førjulstur 🎅🥰❤️