En herlig avslutning på helgen…

I går var jeg rimelig bestemt når gubben kom og vekket meg, og siden det var sykdom blant assistentene havnet ansvaret med å få meg opp på han. Men i går morges var jeg fast bestemt på at jeg skulle ut, og det skulle skje med en gang! Jeg hadde ingen planer om å starte dagen i godstolen mens solen skinte ute, da fikk jeg heller ta sondematen med ut.

Vi er nemlig uten sol her i over tre måneder her om vinteren, og når den først kommer tilbake er den ikke så lenge på området før den forsvinner igjen. Så dersom jeg skulle få med meg de første solstrålene måtte jeg komme meg ut, så i går kommanderte jeg gubben til å sette meg i rullestolen med en gang jeg hadde fått klær på meg.

Egentlig var planen å gå en tur i finværet, for min venninne hadde tatt med seg sin rullestol og var klar for en tur. Men med en gang min venninne skulle kjøre ned til garasjen kortsluttet rullestolen hennes, så da ble det ingen tur på oss. Vi prøvde alle triks i boka for å få den i gang igjen men det var nyttelast, rullestolen ville tydeligvis ikke på tur.

Men til tross for en kaputt rullestol fikk vi en fin stund ute i solen, og det var så deilig å kjenne solen varme igjen. Det er på slike dager jeg føler meg ekstra takknemlig for å være i live, takknemligheten fylte hele meg der jeg satt under solen omringet av fuglekvitter og barnelatter. Og det beste var at dagen knapt nok hadde begynt, for i går var det igjen tid for fotball cup med en liten gutt.

Så denne søndagen fikk jeg igjen oppleve gleden av å stå på sidelinjen og heie, og stoltheten i øynene på min lille gutt når han fikk prøve seg som keeper gjorde dagen min i går. Det var en opplevelse å se han både i mål og på banen, fryktløs ga han alt på banen. Ja hele laget ga alt, de var så flinke. I tre timer satt vi på sidelinjen og heiet, en perfekt dag spør du meg…