Så små men likevel så store…

I går fikk jeg føle på det igjen, hvor lite som skal til for å dra meg ut av mørket.
På torsdag la jeg meg med en angst så stor, redselen for fremtiden fylte hele meg.
Men i går våknet jeg opp til et lite magisk hverdagsøyeblikk, og igjen ble jeg påminnet om hvor vakkert livet kan være.

Noen dager er bare tunge, så tunge at jeg bare har lyst til å viske de bort.
Men det er når mørket nærmest blir altoppslukende de kommer, små lysglimt som påminner meg om hva jeg kjemper for.
Noen ganger er de så små at jeg nesten ikke legger merke til de, men når mørket omfavner meg skinner de som sterkest.

Jeg trenger ikke en bucket liste, ei heller reise verden rundt.
Alt jeg trenger har jeg innenfor fire vegger, for det er her kjærligheten bor.
Det er sammen med mine kjære jeg vil tilbringe mine siste reise, mine siste dager skal fylles med en ubetinget kjærlighet. Hver dag gjør jeg alt jeg kan, mine kjære skal legge seg hver kveld vel vitende om at jeg elsker dem.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er hverdagsøyeblikkene jeg lever for, det er de små øyeblikkene som gir meg styrke til å fortsette å kjempe.
Men jeg er heldig, for når jeg ser tilbake på den reisen jeg har hatt frem til nå så er det kun et ord som dukker opp.
Magisk! Min reise så langt har vært magisk. Jeg har fått så mange fantastiske øyeblikk som jeg aldri har turt å drømme om, og enda er ikke reisen over.

Hver morgen våkner jeg opp med en spenning i kroppen, lurer på hva dagen vil bringe. For uansett hvor mye jeg må kjempe mot meg selv så vet jeg at de kommer, de små øyeblikkene som gjør alt verdt det.
Selv med en sykdom som ALS så kan jeg ikke annet enn å smile, for uansett hvor tunge dagene blir så vet jeg at gledene vil finne meg til slutt…