Så flaks kan man ha…

Solen skinte og fuglene kvitret helt til vi kom fram til Fosen, først da kom regnet.
Men regn er vi vant til, jeg følte meg brått veldig hjemme til tross for at jeg befant meg på en fremmed plass.
Fergeturen over var fantastisk, blått hav så langt øyet kunne se.
Selve bilturen i går gikk unna i en fei, vips så var vi fremme.

Du vet du er kommet til Trøndelag når skogen og de endeløse åkrene begynner å ta over landskapet, jeg har hatt mange sommerferier her i Trøndelag i sin tid. Det er rart hvor mange minner som dukker opp når man kjører langs landeveien, og i bilen har jeg sittet og humret for meg selv.

Vertsfolket sto klar på trappa når vi kom, de tok imot oss med åpne armer.
Jeg ble helt rørt når jeg så hvor glad gubben og svigermor ble når de så de, tårene til svigermor vitnet om hvor mye denne turen betydde. Min mann har ikke sett de på åtte år, og det er enda lenger siden svigermor har vært her. Så det var veldig fint at vi fikk til denne turen, og her skal vi nå være til torsdag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det regnet fortsatt når vi kom fram i går, men så vet jeg ikke hva som skjedde.
For plutselig ble det fint vær igjen, og så varmt at gubben måtte finne frem shortsen.
Gubben truet med å snu dersom temperaturen bikket 15 grader, så når termometeret nærmet seg 20 tallet tok det fullstendig fyr i topplokket til gubben.
“Det var da fa#n i steike ikke dette været de hadde meldt”, freste gubben, ingen sommer uten noen gloser fra Finnmark.

Vi fikk litt av en middag når vi kom frem, Trøndelags store nasjonalrett kom på bordet.
Jeg har ikke spist sodd på aldri så lang tid, og i går fikk jeg en påminnelse om hvor mye jeg likte den retten.
Det var så godt, og når vi i tillegg fikk jordbær og fløte til dessert ble dagen perfekt.
Men det beste med å være her er alle de historiene som dukker opp, fra barndommen til gubben og søsknene, jeg har lært mye nytt om familien på den siden det siste døgnet. Kvelden ble avsluttet med fotballkamp på TVen, jeg måtte jo få med meg våre tøffe kvinner i ilden mot selveste England. Men den kampen angrer jeg på at jeg ba de sette på, for det var verre enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett.

I dag sto vi opp til en fantastisk sommerdag, snakke om å ha flaks med været.
Vi skal visst på grill party i ettermiddag, og treffe resten av familien. En ting er sikkert, vi lider ingen nød her. Fortsetter det slik så tror jeg vi må vurdere å gå hjem igjen, sulten rekker vi ikke å bli. Nå skal jeg ut og sette meg i sola, gubben derimot har gått i hi nede i jordkjelleren….