Noen ganger tenker jeg hva er vitsen. Hvorfor gidder jeg å kjempe, klore meg fast til en grå hverdag. Hva er vitsen med å stå opp til enda en dag i stolen, enda en dag der jeg må kjempe mot smerter og trøtthet i en sliten kropp. Enda en dag der jeg må ta imot hjelp selv om jeg ikke har lyst, enda en dag med folk rundt meg når alt jeg vil er å være alene. Hvorfor gidder jeg å kjempe mot det uunngåelige, jeg blir jo bare dårligere likevel.
Men så griper det meg, livet huker tak, jeg blir påminnet om alt det jeg mister hvis jeg gir opp. Det er alltid de små tingene, de lille ubetydelige tingene for mange er blitt de som holder meg i live. De små tingene som dukker opp hver eneste dag, og igjen bringer glede når mørket er stort.
For her om dagen følte jeg på det når jeg våknet, trøtt av tilværelsen hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Men det var da jeg hørte det, en nydelig lyd som dro meg tilbake til lyset. Jeg hørte en frydefull barnelatter, en trillende vakker melodi som gjorde meg varm om hjertet.
Det er alltid de nære tingene som vekker meg opp igjen, det er de enkle tingene som gjør at jeg holder ut. Som når min mann ser hva jeg trenger uten at jeg må be om det, eller når mine eldste barn gjerne vil ha meg med på ting. Når de fortsatt viser at de trenger meg, de få gangene når mamma vet best, de gangene lever jeg som aldri før.
Men også de uventede tingene betyr mye, de tingene som gir deg en spontan lykkefølelse. En melding fra en fremmed som sier de tenker på oss, en klem fra en venn når alt går på tverke, et uventet besøk på en grå hverdag, eller en blomst som plutselig dukker opp når tårene triller.
Min familie er de som gjør at jeg holder ut, det er de som er livet for meg. Småkjekling blant søsknene, gleden over å se hvordan de stiller opp for hverandre når det gjelder. Helgene hvor vi deler noe sammen, en filmkveld med godteri på bordet. Avbrekkene fra hverdagen, småturer og nye opplevelser, alt som betyr noe er at vi er sammen.
Så selv om jeg er aldri så lei, selv om jeg er aldri så sliten. Livet griper meg hver gang, lysstrålene finner alltid veien tilbake. Selv om kroppen dør litt hver dag så er det en ting som består. Livsgnisten er der, den øker jo nærmere døden man kommer. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er fryktelig redd for å miste selve livet …
Takk, jeg blir så ydmyk 😘
♥️
Syntes du skriver veldig bra.Du må være laget av noe spesielt,når du klarer å
se små lyspunkt i livet.Håper våren snart kommer,da blir det kjekkere å være ute.❤️
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. De små stundene, hverdagens gleder, barnas smil, men også tyngden som senker tempoet og får meg til å leve langsomt og stille. Jeg lever alene og barna har flyttet ut, men blir rørt over ditt sterke bånd til barna, og den yngste, og den herlige barnelatteren. Din mann som ser deg
Når jeg lever alene får jeg god mulighet til å be og overgi meg til Herren. Her krever det ikke noe anstrengelse eller energi, men kun å åpne meg, og motta. Da strømmer kjærlighetens kraft gjennom kropp og sjel. Det indre livet fra den evige kilde, Jesus. Jeg klarer meg ikke uten Han
Jeg klarer knapt sosiale møter, kun de nærmeste. Gleder meg til våren, duftene, varmen i ansiktet
💛
Jeg tenker ofte på deg.
Heidi
Det er helt sant som du skriver Heidi. Jeg klarer meg heller ikke uten Jesus. Han er min bestevenn, han trøster, gir fred, styrker meg og elsker meg så mye at han gav sitt liv for meg, ja for oss alle på korset.
Bibelen er sann, Gud er sann og Jesus er sann. Alt vi trenger å gjøre er å be Jesus inn i hjertet vårt og tro på ham. Jeg må få si at du er utrolig flink til å skrive Vivian. Du lærer oss alle så mye om å glede oss over selv de minste ting, og å sette mer pris på livet. Du er en tøff dame, og du har mange rundt deg som er glad i deg <3
Som en annen her skriver.Du må være laget av noe spesielt. Det å kunne glede seg over de små tingene i livet som du gjør er fantastisk. Med din alvorlige diagnose tror jeg nok mange bare ville gitt opp.For en dame du er💞
Å du Vivian.❤️❤️❤️