Pause livet…

I går ble det en travel dag, for i likhet med min datter var min nest eldste sønn også ferdig på skolen.
Ett år borte på hybel har gjort han godt, men i går var det tid for å vende hjem igjen.
Jeg må innrømme at jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å ha alle ungdommene hjemme så lenge, det gjør det mulig for meg å følge de opp som mor.  For som mor har jeg litt flere begrensninger enn andre mødre, men så lenge alle bor hjemme gjør det ting litt enklere for meg.

Jeg grugleder meg til min datter skal reise i militæret, den overgangen kommer til å bli stor.
Men det er ikke bare meg som føler på det, og akkurat det fikk jeg bevis på i går.
For det første min sønn sa til meg i går når vi kom for å hente flyttelasset hans var hvor lettet han var, for nå kunne han endelig tilbringe mer tid sammen med meg.

Hans største frykt mens han har vært borte har vært meg, tanken på at det skulle skje noe med meg mens han var borte har hengt ved han gjennom hele dette året. Hjertet mitt brast når jeg hørte det, for mitt eneste ønske er at barna mine skal leve livet uten å tenke på hvordan det går med meg. Men jeg skjønner de så godt, for jeg tenker på det selv også.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne pause mitt eget liv, på den måten kan mine barn leve livet uten å tenke på meg. I går kveld ble jeg sittende å studere de, rundt et spisebord satt alle mine fire barn.
Kjærligheten mellom dem ble min trøst, de har i det minste hverandre. Men så kjente jeg det. bitterheten over tre små bokstaver vendte tilbake. Med tårer i øynene ble jeg sittende og føle på en urettferdighet så stor, ingen barn skal behøve å leve med en redsel over sine egne foreldre, det er ikke rettferdig i det hele tatt…