Nok en fin helg nærmer seg slutten, en helg med mange fine øyeblikk som nå er foreviget i minneboka. Jeg har det ikke så aller verst selv om jeg er dødssyk, livet er enda verdt å leve. Men av og til skulle jeg ønske vi kunne sette livet litt på pause, kanskje spole litt tilbake for å oppleve gode øyeblikk på nytt, jeg kunne virkelig hatt bruk for en tidsmaskin. Men jeg har i det minste fått dokumentert noe, og det jeg ikke har fått dokumentert det tar jeg frem fra mitt hjerte når jeg trenger det som mest.
Det er søndag, ute regner det som aldri før, og her sitter jeg. Den siste tiden har jeg hørt om nye ALS pasienter som måtte gi tapt for denne sykdommen, jeg hører om pasienter som må over på respirator, og her sitter jeg. Hver måned dukker det opp nye skjebner som får denne sykdommen, unge mennesker som får sitt liv sønderknust på grunn av tre små bokstaver, og her sitter jeg.
Det føles som om jeg sitter på gjerdet og ser livet farer forbi, jeg sitter og ser på at mennesker med samme skjebne som min dør, og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Jeg blir sittende å se på at de går i forveien, de går ned den samme veien som jeg må gå ned før eller senere, de gir meg et innblikk i hva som venter meg der fremme.
Jeg lurer på hvor lenge jeg kan sitte på gjerdet, lurer på når det er min tur. Noen ganger føles det ut som om jeg står med en fot i graven allerede, for jeg lever nå på lånt tid, og jeg aner ikke når leiekontrakten utgår. Det er så mange ting jeg kunne tenkt meg å oppleve på nytt, så mange ting jeg kunne tenkt meg å prøve, men det går ikke lenger, jeg må innse mine begrensninger.
Men jeg skulle så gjerne ha gjort mer, fått mer ut av livet, ja levd mer! Det er fryktelig lett å være etterpåklok, for nå som jeg sitter her på gjerdet og balanserer, innser jeg at jeg ikke har gjort nok. Ikke bare for meg, men overfor andre mennesker også, jeg skulle gjort mer for å bidra. Men nå er det for sent, for selv om jeg deler av mitt liv så føles det ikke nok, jeg skulle så gjerne gjort så mye mye mer.
Det føles helt grusomt å måtte sitte hjelpeløs på gjerdet å se på at mennesker dør, mennesker som er i samme båt som meg, mennesker som burde hatt et langt liv igjen å leve. Derfor skulle jeg ønske jeg kunne spole livet tilbake , en sjanse til å gjøre noe mer, men istedenfor sitter jeg her på gjerdet mens livet raser forbi, og snart er det min tur til å gå i forveien…
Jeg har en dødssyk mor, som har fått noen måneder igjen, og det eneste vi har er dagen i dag. Det føles som en klisjé, men det er faktisk sant. Plutselig dør jeg før henne, det vet vi jo faktisk ikke.
Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men syns du er et forbilde i det å gripe dagen, for det er bare den du har.
Drømmer og planer må vi aldri slutte å ha, men det er dagen i dag vi har.
Takk for du deler dine dager ❤️
Først må jeg skryte av de fine bildene du legger ut. Det er umulig å forestille seg hvordan det føles å leve på overtid og ikke kunne gjøre noe annet enn å godta det. Du skal vite at du har en fantastisk evne til å gripe dagen.Vi andre har noe å lære der. Heldig er dine nærmeste som har deg 💞
Det er umulig for oss å sette oss inn i din situasjon. Å sitte å hjelpeløst vente på å dø, når alt du ønsker er å leve.
Men kjenn ordentlig etter Vivian. Utretter ikke akkurat du langt mer enn noen kan forvente av deg? Gjennom bloggen din har jeg blitt kjent med ei beintøff dame som er selve limet i familien. Du har stålkontroll på alt som skjer rundt deg. Og gjennom teksten din forstår vi hvor viktig du er for mann, barn foreldre og søsken. Når du blir borte kommer du til å etterlate deg et enormt tomrom.
Også hos oss som leser bloggen din.
Du har lært meg og mange med meg mye om ALS, men m est om hvordan livet ikke er over før det er over. At det finnes gode dager latter og humor selv når man har en alvorlig skjebne hengende over seg.
Så. Vivian. Du bidrar på mange områder og muligens langt mer enn du selv forstår. Du sitter ikke på gjerdet og venter på døden. Du deltar i selve livet, selv om det ikke ble slik dere hadde planlagt.
Nå ble jeg rørt Brit, tusen takk for så mange fine ord 💖