Det hjelper ikke…

Hva sier man til en som nettopp har fått livet sitt snudd på hodet, hvilke ord bruker man da?
Det er ikke enkelt å vite hva man skal si til mennesker som er i krise, det vet jeg alt om.
Ordene strekker ikke til, alt man vil er å trøste de man er glad i men man finner ikke de riktige ordene.
Enda verre er det når du vet alt håp er ute, når du vet at uansett hva du sier så hjelper det ikke.

Etter jeg ble syk selv så har jeg hørt mye, og selv om jeg vet at de mener det godt så har det vært noen ganger jeg har ønsket at de hadde latt være å si noe. Det er nemlig enkelte ting man ikke vil høre når man blir rammet av alvorlig sykdom, det hjelper liksom ikke. Faktisk kan enkelte setninger gjøre det verre, ordene som egentlig var ment som trøst kan føre til skyldfølelse.

Jeg vet hvor vanskelig det er å møte mennesker som har fått livet sitt snudd opp ned, spesielt når det gjelder sykdom. Når du selv vet at vedkommende før eller siden vil dø av en sykdom trenger du ikke gi de falskt håp, alt de trenger er å vite at du er der for dem. Selv var jeg redd for å miste de jeg var glad i, og det skulle vise seg at min redsel ikke var ubegrunnet. Til tross for at jeg forsikret de om at jeg skulle kjempe så valgte de å gå, for alt de så var døden som lurte der fremme.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Redselen jeg følte på like etter jeg fikk diagnosen var altoppslukende, og det jeg trengte mest av alt på den tiden var en trygg hånd. Ord var ikke så viktig, trygghet og stabilitet ble plutselig veldig viktig for meg.
Det som virkelig tok på var å fortelle at jeg hadde fått ALS, for jeg visste aldri hvilken reaksjon jeg ville få, og det var i denne perioden jeg oppdaget hvor forskjellige vi mennesker er.

Mens noen visste akkurat hva de skulle gjøre i en slik situasjon ble andre helt rådvill. Jeg kunne se hvor nervøs de ble, hvordan de strevde med å finne de riktige ordene. Det er spesielt noen setninger som sitter igjen hos meg fra den tiden, setninger jeg gjerne skulle vært foruten.

“Har du fått ALS fordi du har trent så mye, det har jeg nemlig hørt”
“Du må ikke gi opp, det kan jo skje et mirakel”
“Det handler bare om å tro nok, du må bare tro på at du blir frisk”
“Har du drukket mye Pepsi Max? Jeg har hørt at det kan ha en innvirkning”
“Ja ja det kunne vært verre, du kunne jo ha fått kreft”

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige, for dette er bare noe av det jeg ble møtt med den gangen.
Uvitenhet og sjokk kan føre til setninger slik som disse, og jeg har mang en gang bitt meg selv i tunga for å hindre meg selv i og si noe dumt. Dessverre tror jeg ikke på mirakler, det er ikke min tro på Gud som har gjort meg syk. Hver dag blir folk alvorlig syk rundt om i denne verden, mennesker dør uten at det gir mening.

Tre små bokstaver har lært meg mye, og det viktigste jeg har lært er at livet er kort.
Jeg fikk 36 år i en frisk kropp, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ta vare på kroppen min.
Likevel ble jeg syk, og det er ingen som vet hvorfor. Men jeg har akseptert min skjebne, jeg har akseptert at jeg mest sannsynlig aldri vil få svar på hvorfor jeg ble syk. Livet er for kort å dvele over hvorfor, alt jeg føler på i dag er en takknemlighet over at jeg har fått syv gode år sammen med mine kjære…