For en ettermiddag!

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget, snakk om å sette hele nabolaget på hodet.
Jeg burde ha skjønt det når gubben ba meg hente en liten gutt på skolen, men der og da tenkte jeg ikke noe over det. Vi hadde akkurat satt oss ned med fredags tacoen når vi hørte en velkjent during borti veien, og det var da en liten gutt spratt opp av stolen.

“JAAA” ropte en over begeistret liten gutt, “pappa har betongbilen med hjem”. 
Det viste seg at gubben hadde blitt oppringt på jobb av en kompis, han hadde betong til gubben dersom han ville støpe nå. Gubben som egentlig hadde tenkt til å jobbe overtid fikk det plutselig veldig travelt, nå hastet det med å skaffe hjelp. Men som alltid var ikke naboene vanskelig å be, til tross for at det var fredag så heiv de seg rundt.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

To naboer sto klar når betongen ble levert, men det skulle vise seg at en tredje nabo også fikk det travelt i går.
Sjåføren med betongen var nemlig uheldig å søle betong på asfalten borti veien her, og det var da denne tredje naboen fikk panikk. Stakkars mann, han måtte droppe middagen for å vaske gaten. Han så jo hvor stresset gubben var, igjen kokte det i topplokket til gubben.

Men uhellet med betongen var bare starten, like etter skjedde det enda et uhell.
Den ene naboen som skulle hjelpe gubben å støpe måtte plutselig haste av gårde til legevakten, han hadde vært så uheldig og få betong inn på øynene. Så da var det bare gubben og en nabo igjen, og du kan sikkert tenke deg til tilstanden til gubben. Aldri har jeg sett han så stresset før, de to som var igjen fikk virkelig kjørt seg.

Ja for å ikke snakke om naboen som måtte vaske opp betongslet, han og hadde hendene fulle.
En liten gutt sto på siden og fulgte nøye med, han hadde ventet så lenge på at pappaen skulle støpe og nå skjedde det endelig. Etter to og en halv time var de endelig ferdig, og da hadde gubben til og med støpt kant rundt blomsterbedet mitt! Et stort stykke arbeid ble gjort i går, og igjen kan vi takke naboene for at vi kom i mål. Uten dem hadde det aldri gått, så i år tror jeg vi må gi de en skikkelig julegave.

Klokken halv ti gikk en lykkelig liten gutt til sengs, og hans kveld endte med en kjøretur i betongbilen.
Gubben måtte jo tilbake på jobb for å hente sin egen bil, så til en liten gutt sin store glede fikk han seg en kjøretur. Selv fikk jeg meg en ganske så spesiell avslutning på kvelden, det skulle vise seg at gubben sin glede over å ha ferdig støpt platen skulle ta overhånd. Med klump i halsen satt jeg og så på country music awards i går kveld, hele livet har jeg elsket country musikk. Men etter jeg ble syk har jeg ikke klart å høre på country musikk lenger, musikken vekker så mange minner som jeg ikke klarer å kjenne på uten å felle tårer.

Men når gubben oppdaget at jeg satt og gråt for meg selv spratt han opp fra sofaen, han skulle ikke ha noe av at jeg satt og gråt når vi egentlig burde feire. Så den som tok helt av på stuegulvet i går kveld var gubben, og alt jeg klarte å tenke når jeg så bevegelsene til gubben var at jeg håpet ikke noen andre så han.
De som sier at alle kan danse hadde nok kommet på andre tanker om de hadde sett gubben denne kvelden, jeg vet ikke hva jeg ble vitne til i går kveld men dans var det ikke.

Plutselig kom han i mot meg, og før jeg visste ordet av det grep han tak i meg. Før jeg rakk å få frem et ord var jeg oppe av stolen, hjelpeløs i gubben sine armer kjente jeg hvordan han svingte meg rundt. Hvor gubben fikk kreftene sine i fra aner jeg ikke, men når gubben begynte å hive etter pusten ante jeg fare på ferde.
Takk og lov for at gubben ikke er i bedre form, jeg var både svimmel og kvalm når jeg omsider kom meg i seng. Men igjen klarte gubben det, igjen klarte han å snu sorgen om til glede…