Det nærmer seg snart syv år, til høsten har jeg hatt ALS i syv år.
Mange kamper har det vært, og jeg vet at ting kunne sett veldig annerledes ut i dag.
Dersom jeg ikke hadde klart å komme meg gjennom den lungebetennelsen for to år siden så hadde jeg sittet her med et hull i halsen, og da hadde livet vært mye vanskeligere.
Her ligger jeg i en hotellseng sammen med en liten gutt, og jeg føler meg som verdens lykkeligste. Jeg vet nemlig hvor heldig jeg er, jeg vet at livet mitt kunne tatt slutt for to år siden. En liten gutt kryper tett inntil meg, to små øyne lyser av glede.
“Nå er vi på eventyr mamma” visket han ved min side, og igjen kjente jeg på en takknemlighet så stor.
Det har blitt mange eventyr i løpet av de siste seks årene, og nå er vi sammen på enda et. Omringet av kjærlighet nyter jeg hvert sekund, akkurat nå kan ikke livet bli stort bedre. I dag skal vi tilbringe vår siste dag her oppe i fjellheimen, og alt ligger tilrette for at dagen blir fin. Småtrollene har allerede fått ski på beina, nye fem kilometer skal mestres. Vi skal stå i målområdet og vente på de, og da blir det rebusløp som blir neste stasjon. For idag skal vi arrangere påskeeggjakt, men først må en rebus løses.
Under ligger det flere bilder fra turen vår, og som dere ser så har vi nydelig vær i dag også. Nå håper jeg solen skinner hos dere også, og at dere også nyter hvert sekund….
Så godt å se at du koser deg ❤ Min svigerinne med ALS fikk respirator for 8-10(?) år siden, og mener hun lever godt med det 💕 Men at det er en dritsykdom, JA!!!