Noen ting er verdt å kjempe for…

Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg fikk det samme spørsmålet så hadde jeg vært millionær i dag, for et spørsmål har gått igjen de siste årene. “Hvordan klarer du det“?  Har jeg fått spørsmål om utallige ganger, og svaret er enkelt. Noen ganger får man ingen andre valg, noen ganger blir man tvunget til å kjempe for det som betyr aller mest.

Når jeg fikk diagnosen falt hele verden i grus, og alt jeg ville var å hoppe fremfor en buss.
Men det var da den dukket opp, min egen samvittighet ble redningen.
Tanken på de hjemme hindret meg fra å ta et fatalt valg, og det er jeg glad for den dag i dag.
Det var tanken på mine kjære som fikk frem kamplysten i meg, og det var da jeg innså at jeg måtte gi tre små bokstaver en kamp.

Jeg ville vise mine kjære at jeg ikke ga opp, for selv om jeg visste at det ville bli en umulig kamp så skulle jeg i det minste prøve. Det siste jeg ville var å gjøre sorgen enda større for mine kjære, jeg måtte finne frem en styrke inni meg som jeg ikke visste at jeg hadde.
Det er først når man ikke har noe valg at den kommer frem, en indre urkraft som bor i oss alle.
Jeg kjente hvordan den kraften grep tak i meg når det verste sjokket hadde sluppet taket, og jeg skjønte at jeg måtte bruke min egen forbannelse mot tre små bokstaver til å skape meg et nytt liv.

Noen ting er verdt å kjempe for, og jeg er så takknemlig for at jeg har klart å skape noe ut av livet med tre små bokstaver. Det har vært en lang reise som enda ikke er over, og jeg vet at det verste ligger fremfor meg. Men jeg har inngått en pakt med meg selv, om å aldri gi meg uten kamp.
Nå er det gått snart syv år siden den dagen livet mitt falt i grus, men takket være familien har vi klart å stable oss på beina igjen. Livet gir meg fortsatt mye glede, og nå er jeg bare takknemlig for hver dag jeg får….