I går hadde jeg bare lyst til å skrike høyt, frustrasjonen tok helt over.
For noen ganger føler jeg meg bare så liten, usynlig og ubetydelig i en verden så stor.
Jeg kan føle hvordan jeg sakte men sikkert forsvinner, og det er ingen som kan redde meg.
Enkelte netter kan jeg våkne opp av mine egne skrik, lavmælte skrik som bare jeg kan høre.
For min stemme er så svak, og for hver dag som går blir den svakere.
Selv på gode dager er den ikke sterk nok, for rundt meg er det sterkere stemmer som rår.
Uansett hvor mye jeg prøver å rope ut så når jeg ikke gjennom, og det er da den kommer.
Frustrasjonen over å ikke nå frem, selv når jeg vet de hører meg.
Hver dag prøver jeg, jeg kjemper med nebb og klør for å bli hørt.
Men for hver dag som går blir det vanskeligere, lyden når ikke frem.
Så skjer det, frustrasjonen tar overhånd. Små blanke dråper dukker opp, lydløst renner de nedover mitt kinn.
Og igjen innser jeg at jeg har tapt, atter en gang nådde ikke budskapet frem.
Livet med tre små bokstaver er ensomt, fryktelig ensomt. Mine indre demoner er det ingen som ser.
For hver dag som går blir hengelåsene flere, og en dag låser de meg inne for godt.
Så mens jeg enda kan prøver jeg, men kampen for å bli hørt blir stadig verre.
Min stemme drukner blant høyere røster, jeg må stadig kjempe hardere for å bli hørt.
Jeg kjenner at jeg er sliten, hver gang jeg blir overdøvet tapper det meg for krefter.
Min stemme er ikke like mye verdt lenger, og det gjør ensomheten større.
Alt jeg vil er å bli hørt, alt jeg ønsker meg er rom til å bli sett for det mennesket jeg er…
Jeg skjønner din frustrasjon, men tro meg, din stemme er like mye verd som alle andres. Jeg ser deg og jeg “hører” deg. Du er ei nydelig dame og et flott og varmt menneske. Sender deg en god klem.<3
Tusen takk gode Wenche 💖
…..og æ hører dæ også🥰Noen ganger hører æ sæ til og med når æ e ute og går i naturen . Da kan æ plutselig « høre» ting du har skrevet om det å leve, om livet, om takknemlighet . Du har virkelig satt spor i mæ, og du fortsetter å gjøre det🥰
❤❤❤
Det er så tøff en situasjon for dere alle 💛🧡❤ og for deg som står midt i det 💚
Jeg har ikke ord til trøst…. sender deg gode tanker 💖 klem
Heldigvis er ikke dette noe som skjer ofte, og jeg er glad for at jeg har en familie som kan rope ut for meg 💜
Ingen kan lese dine ord, uten å bli dypt berørt. Ingen kan fortelle uten ord, som deg. Jeg føler jeg kan kjenne frykten din, men også styrken din. Hva du går gjennom er umulig å forestille seg, allikevel gir du meg med “dine ord” en mulighet til å forstå din hverdag, så godt det lar seg gjøre. Jeg forstår så inderlig godt din frustrasjon, men du blir hørt Vivian, det kan jeg love deg. Men fortvilelsen din over å ikke bli hørt i hverdagslivet, den er selvfølgelig tung å bære. Vi har alle et behov for å utrykke oss, så det er vondt Vivian, veldig vondt. Føler så med deg fineste Vivian.❤️
Ja det er vondt når man prøver men blir totalt oversett, da føler man seg liten og ubetydelig 💖Tusen takk for fine ord Ina, det betyr mye for meg💕
I tekst er du sterk og tydelig, men jeg kan forstå at du blir frustrert og lei deg når du ønsker så mye å bli hørt, på alle måter. Selvfølgelig vil du det!
Sånn praktisk hjemme, så finnes det jo mikrofon i miniformat, og der dette festes rundt hodet og øret, så er det koblet opp til en høytaler som gir deg det volumet du ønsker. Genialt? En liten snerten sak, egentlig!
Nå, hva tenker du om min lille ide?
Vi som leser bloggen din hører deg.Husk at vi er mange. Og jeg tror ikke dine nærmeste overhører deg med vilje.
Akkurat som Sølvi sier Jeg hører også dine ord helt plutselig. Og som alle her sier .Vi hører deg❤ Og lese bloggen din er noe jeg alltid gleder meg til. Hvordan du klarer vise takknemmelighet, der andre ikke ser sjønnheten i øyeblikket, er en fantastisk evne.. vi ser deg Vivian ,og vi hører deg.. PS , forresten skal hilse fra lesegruppa. Diktene rørte folk metket jeg.. Så kan nok regne med ett par bokbestillinger til etterhvert. 👍❤❤
Skjønner bare ikke hvordan folk som besitter de respektive stillingene i Bergen kommune kan ha forvillet seg inn i denne bransjen bestående av å bistå folk som er dødssyke..
Jeg får nesten panikk ved tanken for akkurat den følelsen kjenner jeg. Det å ikke bli trodd og når man ser nedlatende ned på en istedetfor å ta en på alvor. Og i din situasjon i tillegg,som er så alvorlig, ja jeg har ikke ord ❤️