Det kom som kastet over meg i går, jeg satt i godstolen når jeg kjente at en flodbølge skyllet inn over meg.
Det er rart hvordan kroppen fungerer, og det er i slike situasjoner jeg føler jeg bor i kroppen til en fremmed.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne skru av hodet, sette hjernen på pause og bare være til.
Etter jeg ble syk er alt blitt snudd på hodet, men det verste er at jeg ikke blir klok på min egen kropp.
For syv år siden eksisterte ikke angst for meg, jeg levde livet mitt uten de store bekymringer.
Det var først når jeg skjønte at livet mitt nærmet seg slutten at den kom, angsten traff meg som en knyttneve og slo luften rett ut av meg. Plutselig så jeg alt jeg en dag kom til å miste, livet mitt ble aldri det samme igjen etter det. Sakte men sikkert forfalt kroppen min, og jo dårligere jeg ble jo større ble angsten.
Etter syv år skulle man kanskje tro at jeg var vant til det, men angsten er noe jeg aldri blir vant til.
Den kommer så brått og uventet på meg hver gang, og selv etter syv år slår den luften ut av meg.
Det føles ut som om noen legger et tonn med murstein over meg, og det skjer når jeg minst venter det.
I går satt jeg og så på en film når det plutselig kom over meg, og jeg skjønte ikke hvorfor.
Hver gang angsten griper tak i meg går tankene mine til de som lever med det hver dag, for jeg har erfart hvor utmattende det er. Jeg har følt det på kroppen selv, og for meg finnes det ikke noe mer slitsomt enn å leve med angst. De fysiske påkjenningene er enorme, og det kan pågå i dagevis.
Hver gang angsten kommer over meg føler jeg på en altoppslukende redsel, hjertet mitt hamrer ukontrollert, og jeg kan føle hvordan svetteperlene renner nedover ryggen på meg.
I går kom angsten tilbake, og som alltid kom den brått og uventet.
Når jeg kjente hvordan brystet mitt snørte seg sammen lurte jeg på hvorfor, igjen skjønte jeg ingenting.
Kroppen jeg en gang hadde full kontroll på er nå blitt til en fremmed, når tre små bokstaver flyttet inn mistet jeg all kontroll. Alt jeg kan gjøre er å puste med magen og håpe på at det går over, og være takknemlig for at jeg slipper å ha det slik hver eneste dag…
Angsten er en krevende følgesvenn. Da den dukket opp, var det eneste fokuset jeg hadde at «du skal f..n ikke få bestemme». Noen ganger vinner den, lell. For min del ble det lettere den dagen jeg bestemte meg for å se den som en venn. En som kom for å fortelle meg at nå presser jeg meg FOR mye i forhold til hva jeg tåler.
Tror alle må finne sin vei i dette, men at den stjeler krefter – det tror jeg gjelder alle. God klem til deg 🥰
Det er ufattelig slitsomt ja,og jeg skjønner deg 100%. Jeg må hele tiden, se på programmer, hagen, familien, etc, opplevelser (som jeg nesten ikke har krefter til), og så kommer angsten kastet over en. Det handler ikke om en selv, men i en symbiose med våre kjære, og hva de føler og blir utsatt for. Har dessverre ikke en løsning, eller gode ord til deg på dette selv. Kan bare si at det er store ressurser i sving – fra deg – hvordan du er som menneske og hva du da formidler videre. Vanskelig for meg å formidle dette, skjønner jeg, men du er veldig god på å gjøre deg forstått. Beundrer deg stort for din formidligsevne, spesielt til dine nære og kjære, men også oss utenfor – du setter store spor! ❤
❤️❤️