Noen ganger lurer jeg på hva gubben er laget av, men at han er laget av noe spesielt er det ingen tvil om.
Gubben har en av og på knapp, det finnes ikke noe mellomting når det gjelder han.
Enten løper han ut av huset på jakt etter nye prosjekter, eller så ligger han rett ut på sofaen og nekter å løfte en finger. Det er nok av knappen som kjennetegner gubben best, men en sjelden gang blir på knappen skrudd på og da har vi det gående.
Jeg elsker gubben høyt, men når han begynner å prate om alle sine planer for tomten og huset blir jeg helt svett. For gubben ser ikke begrensninger, som at han har en syk kone og en sønn. Jeg kan ikke bidra praktisk lenger, og en liten gutt trenger mer enn jeg alene kan gi han. Heldigvis har jeg assistenter som tar seg av huset og meg, det fritar gubben for mye arbeid. Hver dag kommer han hjem til et rent hus og middagen på bordet, og det er vi begge glad for.
Jeg vet hvor tungt min mann tok det når jeg ble syk, jeg ser sorgen hans hver eneste dag.
Men jeg er her enda, og til tross for at jeg er syk så prøver vi å leve normalt.
Det betyr at når gubben vil gjøre noe så prøver jeg å legge til rette for at han skal få det til, for det siste jeg vil er at min sykdom skal hindre gubben i å gjøre det han vil.
Så når han først begynte å prate om å rive verandaen gikk jeg til slutt med på det, og det var bare fordi jeg så hvor mye gubben ønsket å gjøre det. Jeg prøvde først å snakke han i fra det, for jeg skjønte at dette ville kreve mye av han. Dessuten kjenner jeg min mann såpass godt nå, og jeg vet at han alltid tar litt lett på ting.
Han har en tendens til å gyve løs på nye prosjekter uten å tenke på hvor mye arbeid det egentlig er.
Jeg så det allerede under rivningen, gubben innså da hva han hadde tatt på seg.
Det var da han skjønte at dette kom til å ta tid, og det var da de første glosene kom.
Glosene til gubben er blitt et sunnhetstegn for meg, for når jeg hører gloser så skjønner jeg at gubben har fått øynene opp.
Vi har vel begge innsett at gubbens nåværende prosjekt kommer til å ta tid, men det får det bare gjøre. Jeg vil heller at gubben skal bruke tid fremfor å slite seg ut, dessuten har han bare ettermiddager og helger til disposisjon. Men fremover går det, nå er han nesten i mål med å isolere hele grunnmuren.
Gubben min er et unikum, til tross for hverdagens mange utfordringer så gir han seg aldri…
Ikke vet jeg hva dere er laget av noen av dere – men jeg vet at det må være noe helt spesielt, og at jeg heier på dere begge💪🏻💖