Noen bare “leter” etter feil…

Jeg har vært heldig som blogger, heldig fordi jeg har sluppet unna hetsen. Nå har ikke jeg det antallet lesere som de på toppen av lista, men etter å ha vært i media opptil flere ganger så har jeg egentlig ventet på det.Men det har bare vært positive tilbakemeldinger, støtteerklæringer og fine ord.

Skulle bare mangle tenker dere kanskje, men i dagens samfunn er ikke dette en selvfølge. For selv om jeg har fått dødsdommen så er jeg ikke garantert mot hets, selv om jeg ligger nede så er det noen som bare må dra meg lenger ned. Men å gjøre det åpenlyst tør de ikke, det er i min private innboks de kommer.

Nå kunne jeg ha gjort som enkelte andre bloggere gjør, publisere innholdet og henge de ut. Men da får de jo bare oppmerksomhet, er ikke det bare å helle bensin på bålet? Nå har jeg egentlig ikke noe å klage over, jeg har kun fått to sånne meldinger i løpet av ett år. To meldinger blant hundrevis av fine, to kalde meldinger blant hundrevis av varme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men selv om jeg vet at det de påpeker er bare løgn og tegn på uvitenhet, så gjør det likevel noe med meg som menneske. Jeg tror alle ville reagert hvis de fikk slike meldinger i innboksen, vi er jo tross alt bare mennesker. Nå er jeg rask med å slette de, faktisk så gidder jeg ikke lese innholdet engang. De fortjener å havne der jeg kaster de, sammen med det andre søppelet. 

Jeg kan heldigvis stå inne for alt jeg har skrevet, de rundt meg er inneforstått med det jeg skriver til enhver tid. Jeg spør alltid om godkjenning før jeg skriver om private ting som handler om menneskene rundt meg, til og med assistentene får lese igjennom innholdet på forhånd. Sånn må det være, gubben og barna spesielt må være involvert i dette, ellers går det ikke lenger.

Men hvorfor er vi så opptatt med å finne feil hos andre mennesker, hvorfor får enkelte glede av å tråkke enkeltpersoner ned i gjørma? Enkelte henger seg kun opp i de små detaljer og vrir de om til usannheter og løgner, det dype budskapet forsvinner i negativitet og dritt.

Jeg blir fryktelig trist på vegne av menneskeligheten at samfunnet er blitt sånn, men jeg blir også skamfull på vegne av vår egen generasjon. For det er like mange godt voksne som holder på som ungdommer, hva slags forbilder er vi egentlig? Hver dag prøver jeg å lære mine barn om å møte andre mennesker med medmenneskelighet og respekt, men det er ikke like enkelt bestandig, for enkelte er bare opptatt av en ting, finne feil.

Livet er så fryktelig kort, skjebnen ligger og lurer rundt hvert hjørne. Burde vi ikke heller bruke tiden vi har fått utdelt til å spre rundt oss med varme? Livet er hardt nok som det er, la oss ikke gjøre det vanskeligere for hverandre…