Når virkeligheten bare er en drøm…

Noen ganger vil jeg bare legge meg, lukke øynene og glemme virkeligheten.
For det er noen ganger virkeligheten blir for tung å bære, det er noen ganger jeg blir sliten av å bare være til.
Lengselen etter egen frihet kan bli altoppslukende enkelte ganger, så altoppslukende at jeg sliter med å puste.
Jeg føler det knyter seg sammen rundt brystet mitt, som om noen står over meg og gjør seg klar til å rive det såre hjertet mitt ut.

Det er da jeg husker hvordan det engang var, men jeg vil ikke huske.
Det eneste jeg vil er å glemme, glemme mitt gamle liv. Det gjør for vondt, smerten er for stor.
Friheten min ble slukt av tre små bokstaver, og nå sitter jeg her fanget i egen kropp.
Men av og til dukker de opp, minner om livet som engang var. Og det er i de små øyeblikkene jeg husker hvordan det var, hvor enkelt livet var før.

Men det er når kvelden kommer at jeg virkelig vender tilbake, jeg går til sengs hver kveld med en visshet om at jeg igjen vil bli satt fri. For det er i drømmene jeg virkelig lever, det er drømmen som setter meg fri.
Jeg løper barbeint gjennom en blomstereng, jeg føler hvordan det lange gresset kiler mine bare legger.
Bak meg kommer en liten gutt, lyden av barnelatter gir ekko mellom høye fjell. Jeg svinger meg rundt med åpne armer, og med en liten gutt i mine armer danser vi under en blå himmel.

Så vender lyset tilbake, og jeg må igjen kjempe meg opp til en ny dag.
Men drømmen tar jeg med meg, for drømmen om frihet dør aldri ut.
Hver kveld går jeg til sengs med det samme håpet, et håp om at drømmen en dag skal bli virkelig.
Samtidig vet jeg at min frihet vil for alltid forbli en drøm, for min frihet forsvant i det tre små bokstaver rammet…