Når ulikhetene smeller

Det er ingen tvil om at jeg elsker min mann , det tror jeg er en kjent sak.

Hans stahet får meg fortsatt fremover , når han først har bestemt seg så blir det sånn.

Det finnmarske temperamentet gir han en indre kraft , det får frem en vilje så stor.

Hans sære måte å se verden på har gitt oss mange rare hendelser , det er ingen som kan skape opplevelser som min finnmarking.

 

Etter vårt første møte tok det ikke lang tid før jeg innså at vi hadde noen ulikheter , og de var ikke få.

Aldri hadde jeg trodd at det var mulig å elske og hate så mye som jeg har gjort , et eneste menneske fikk frem alle følelser i meg.

En uke gikk det før vår første krangel var i gang , ingen tre måneder i forelskelsesrus her i gården nei.

Men til gjengjeld så har kjærligheten vært større , den har alltid vunnet til slutt.

 

Vi er som hund og katt , en Sogning og en Finnmarking er ikke alltid en god kombinasjon.

Noen ganger føles det ut som om vi ikke er født på samme planet , jeg er sola og han er månen.

Våre ulikheter har gitt oss mye latter , men også mange smell.

Og når det først smeller , ja da er The BIG BANG ingenting i forhold!

 

I går smalt det igjen , en finnmarking vet alltid hvilke knapper han skal trykke på.

Ordene nei og stopp eksisterer ikke på hans planet , det må et smell til før han gir seg.

Jeg kjente hvordan strikken var i ferd med å gi etter , min grense var nådd.

Raseriet boblet inni meg , et udyr hadde nå våknet.

 

Min stemme er kanskje svak , men igår sang det i veggene.

Jeg kjente hvordan jeg trakk inn luft , fylte lungene mine opp med uvante krefter.

Aldri hadde jeg trodd at jeg fortsatt kunne , et skrik fikk vinduene til å skjelve.

Lyden av et raseri fylte et lite hus , en firbeint venn søkte dekning bak sofaen.

 

Brått ble det stille , all lyd forsvant.

Jeg kjente hvordan raseriet var i ferd med å forlate , pulsen gikk fra 200 til 80 på et sekund.

Når jeg åpnet øynene var jeg tilbake , all frustrasjon var kommet ut.

Men ved min side satt en gubbe , stillheten fikk meg til å innse at noe hadde skjedd.

 

Jeg snudde hodet for å se , og det var da jeg fikk meg litt av et syn.

Et ellers så rundt ansikt hadde fått en ny form , to kinn blafret enda.

Hudfargen hadde også endret seg , aldri har jeg sett en hvitere farge.

Munnen var vidåpen , så åpen at jeg kunne skimte et adamseple i det fjerne.

 

Han holdt pusten fremdeles , og med ett ble jeg redd.

For nå ble hvitfargen erstattet , en blålilla farge var i ferd med å ta over.

I siste liten hørte jeg luften ble sluppet ut , en gubbe var fortsatt i live.

Om han har lært tror jeg neppe , men nå vet han i det minste at jeg fortsatt kan lage et smell…