Roen kom krypende innpå meg igår, jeg kunne enda føle hvordan varmen fra dagens solstråler satt i huden på meg. Plutselig dukket den bare opp, våren som jeg hadde ventet så lenge på. Ullgenseren som jeg hadde tatt på ble raskt tatt av igjen, med øynene lukket kunne jeg igjen nyte en ny vår.
Sakte men sikkert våknet sansene mine til liv, vinterens lange dvale var nå et tilbakelagt kapittel. Alt ble plutselig så fredelig, som om hele verden stoppet opp et lite øyeblikk. Den samme verdenen som hver dag snurrer så hastig av sted sto nå stille, og i et lite øyeblikk fikk jeg puste fritt igjen.
Med øynene igjen kunne jeg kjenne hvordan skuldrene senket seg, solstrålene omfavnet meg som en kjær gammel venn. I det fjerne kunne jeg høre bekken sildre, og over meg sang små fugler inn våren på ny. En lett bris rusket meg varsomt i håret, og en lett summing fra en humle fikk lykken til å spre seg i min slitne kropp.
Stille satt jeg der, under solen trakk jeg vårluften inn.
I et lite øyeblikk var det som om lungene fikk ny kraft, den friske luften fylte kroppen med nytt liv. Lyden av barnelatter som nærmet seg fikk hjertet mitt til å gjøre et lite hopp, kjærligheten ble igjen så nær.
Lykken over livet visket bort sorgen, og de varme solstrålene fikk redselen til å fordampe. Fortiden forsvant i hvite lette skyer, de var så vakre der de danset over en blå himmel. Under en krystallklar himmel ble jeg sittende og kikke opp, på en endeløs himmel som en dag skulle bli min. Men der og da spilte det ingen rolle, for i det øyeblikket skjønte jeg at jeg igjen skulle få oppleve en ny vår…
Utrolig fint og rørende skrevet 🙂 Ser at du har fått farge i kinnene 🥰
Ååå, så fint skrevet Vivian.❤