Jeg fikk helt panikk….

Jeg kjente det med engang jeg sto opp i dag, det hadde bygd seg opp mye slim i løpet av natten. Jeg har egentlig vært ganske heldig når det gjelder slimdannelse, men av og til får jeg en slimklump som tetter luftveiene.
Det syns jeg er det verste med denne sykdommen, at jeg ikke klarer å hoste det opp lenger. Jeg får fullstendig panikk når det tetner seg i halsen, det er ingenting som er verre enn følelsen av å ikke få luft inn.

Følelsen av å kveles er helt j#vlig, og det verste er at jeg ikke klarer å rope på hjelp når alt tetter seg. Heldigvis vet de rundt meg hva de skal gjøre når jeg får disse anfallene mine, men slik har det ikke alltid vært. Jeg husker enda de gangene rett etter jeg fikk hostemaskinen min, de rundt meg sto bare og så på at jeg kveltes i stolen. Ingen visste hva de skulle gjøre, og jeg klarte ikke gi beskjed.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Nå er det heldigvis blitt bedre, den eneste som er litt treg i oppfattelsen noen ganger er gubben. Alle vet at de må løpe for å finne hostemaskinen, den er blitt min venn når jeg er i nød. Normalt sett holder det med ett par host for å få ting til å løsne, to host og jeg kan fortsette med dagen min som normalt.

Men i dag gikk det ikke like fort, etter uttallige runder med hostemaskinen kjente jeg hvordan kroppen reagerte. Ikke fikk jeg opp slimklumpen heller, og det var da den kom flommende over meg. Den samme panikken som jeg først kjente på når jeg lå innlagt på sykehuset med lungebetennelse, plutselig var jeg tilbake i den sengen.
Kvalmen begynte å spre seg, hetetoktene tok overhånd, og til slutt endte det opp med at jeg bare måtte legge meg.

Årsaken til denne hendelsen i dag har med turen å gjøre, det er nemlig ikke like enkelt å få i seg like mye væske når man er på tur. Og væske er alfa omega for å forebygge slim, derfor er jeg veldig påpasselig med det når jeg er hjemme. Men når vi er på farten er det vanskeligere, dessuten er jeg avhengig av å ha et toalett i nærheten når jeg får vann og mat.

Jeg skulle ønske det fantes et lettere system for å innta vann og mat når man er på farten, men alt jeg har er en bærbar sekk til maten. Den er for så vidt grei den, men det finnes ingenting for vannposen. Så enten må gubben sprøyte inn vann via PEGen, eller så må jeg la være å delta på ting som jeg har lyst til å være med på bare fordi jeg må få i meg vann.

Det var akkurat det som skjedde i dag, for i dag hadde jeg bare lyst til å tilbringe dagen utendørs. Men istedenfor har jeg tilbragt dagen inne sammen med vannposen og hostemaskinen, det er ikke akkurat det jeg har lyst til å gjøre på når solen skinner.
Heldigvis fikk jeg alt opp til slutt, men det har kostet krefter. Så nå håper jeg på en bedre dag i morgen, livet med ALS er ikke like lett bestandig. Uansett er jeg veldig takknemlig for at jeg har alt jeg trenger her hjemme, og jeg er spesielt glad for at jeg har en hostemaskin som fungerer så godt. En liten hostemaskin gir meg den tryggheten jeg trenger…