Mørket har for lengst lagt seg over et stille nabolag, lyden av latter henger fortsatt igjen i veggene.
Men nå er det stillheten som har tatt over, en god dag går mot slutten.
I et lite mørkt rom ligger jeg, kjenner på meg at det blir nok en natt med lite søvn.
Hodet jobber på spreng, kroppen er urolig.
Tankene er mange, rundt i ring kverner de om og om igjen.
Tanker som ingen ser, tanker som stadig blir flere for hver dag som går.
Det var så lett før, når jeg kunne snakke om alle mine følelser og tanker.
Tanker som plutselig dukket opp, eller tanker man har kvernet på en stund.
Jeg kunne sette ord på alle mine følelser, forklare alle mine reaksjoner.
Men sakte men sikkert forsvinner mine ord, sakte men sikkert blir mine tanker innestengt.
En etter en kommer de, hengelåsene blir stadig flere.
Det er nesten så jeg kan høre det, lyden av en hengelås som lukker seg for godt.
Kroppen falmer bort under meg, ordene blir stadig færre for hver dag som går.
Uten ord kommer ikke tankene ut, uten ord klarer jeg ikke forklare.
Uten ord taper jeg hver gang, uten ord er det vanskelig å få noen til å lytte.
I et lite mørkt rom ligger jeg, tankene om fremtiden svirrer rundt.
Mine tanker, tanker som ingen kan se.
En liten tåre kommer fra sjelens indre, jeg kjenner hvordan den lager sin egen vei nedover mitt varme kinn.
Jeg ligger der i mørke og tenker på at en dag er det over, en dag vil alle mine tanker bli innesperret for godt…
Åh kjære Vivian, jeg blir helt varm i hjerte av å lese dine ord. Jeg forstår at dette er vanskelig og jeg prøver å skjønne frustrasjonen over å ikke kunne snakke om ting slik du gjorde før. Skriver prøver fordi jeg kan nok ikke tenke meg til hvordan det faktisk er. Jeg er veldig glad for at du har mulighet til å skrive ned dine ord, dele dine tanker og du er utrolig flink til å formidle dine tanker. ❤ Innimellom er det vanskelig å finne de riktige ordene på å kommentere, men jeg vil bare si at du og dine ord betyr mye ❤ Stor styrkeklem fra meg til deg
Tusen takk gode deg , ordene dine betyr mer enn du tror , jeg er så takknemlig for at jeg kan bruke denne bloggen til å få ut mine ord 💜
Jeg håper det hjelper litt å skrive ned tankene dine.
Vi lesere sender gode tanker tilbake til deg.
Tusen takk, det betyr mye for meg 💖
Det er vanskelig å kommentere sådan innlegg, men når du faktisk samler din styrke til å skrive dette, så skal jeg gi deg tilsvar. Du er fantstisk, og med mamma på hjul så vil dine tanker leve lenge og bety noe for veldig mange, som ordene, tankene dine allerede gjør.
Tusen takk kjære deg , ordene dine betyr uendelig mye for meg 💖
Det var et veldig godt svar! Signerer denne – i mangel av bedre kommentar…
Om ordene fra din egen stemme blir færre, så lyder ordene dine som du skriver sterkt ut. Takk og lov for teknologien. Du har en fantastisk gave, og det er å formidle. Du tar oss med til de mørkeste stunder, og til gode opplevelsene. Vi er her med deg. Du er ikke alene. Vi hører deg ❤️
Det har vært stille i kommentarfeltet fra meg en stund. To operasjoner på fire uker har betydd lange dager innlagt på sykehus. På rom med tre andre. Haukeland trenger opprustning, d er d ikke tvil om. Selv om d var utfordrende ligge fryktelig dårlig ilag med flere andre, så gav det meg mye og.
Det er så mange skjebner. En dame i 70 årene som lå i sengen ved siden av meg fikk den brutale beskjeden at hun har kreft, beskjeden fikk hun alene på sykehuset på et kontor på avdelingen, så rett inn på rommet til oss andre tre. Ingen av sine nærmeste fikk hun ha med når beskjeden ble gitt. Om natten kom angsten, panikk angsten for fremtiden, for strålingen som skulle starte umiddelbart. Jeg hørte at tårene rant hos henne. Jeg tok gardinen mellom oss litt bort og strakk ut ei hånd. Så sammen lå vi der i nattens mørke to fremmede, men hånd i hånd. Ingen skal ligge alene i angst, ingen skal få en slik beskjed alene. Jeg var usikker hva jeg skulle gjøre, kanskje ville hun føle jeg som fremmed kom for nærme. Men jeg tenkte at alle trenger ei hånd, og jeg ønsket være et medmennneske. Ho takket meg dagen etter, for at jeg turte vise omsorg. Men jeg har opplevd så mye vondt selv, og mang en gang skulle ønske jeg hadde ei hånd å holde i når du ligger i frykt på sykehus alene blant fremmede. Ho vil være med meg i hjertet, samme som du er med meg i hjertet for alt du må tåle. Jeg kan ikke holde deg i hånden, men i hjertet mitt gjør jeg det. Jeg er så glad du har den flotte ungeflokken, og ikke minst din kjære finnmarking. Husk uansett hvor dårlig du blir, så betyr du hele verden for de, og du vil alltid være deg, bare med sykdom. Du er ikke sykdommen.
God varm klem fra Synnøve ❤️
Gode deg, på tross av egne utfordringer så viser du en nestekjærlighet så stor 💖 Tenk hvor mye den hånden din gjorde for denne damen, jeg blir helt rørt bare av å tenke på det💜Det hjertet ditt er så stort Synnøve, jeg er så takknemlig for at jeg har fått lov til å bli litt kjent med deg💓
Haukeland sykehus burde skamme seg, INGEN skal få en slik beskjed når de er alene! Takk for at du er du , og takk for den omtanken du viser både til meg og andre som trenger det💖
❤️❤️❤️
Tusen takk for at du deler med oss. Takk for at du bruker de ordene du kan for å la oss forstå, jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å være deg men jeg vill bare takke deg atter en gang og gi deg en tigerklem.
Atter en gang viser du en formidlingsevne som få andre har. Det er vondt og godt å lese på en gang, vondt å lese om kor jævlig du har det i livet ditt, som igjen får meg til å tenke på kor godt eg har det i mitt, til tross for mine utfordringer. Men det er blåbær i forhold. Ubeskrivelig urettferdig at et så godt menneske som du ble så hardt ramma💔
Tusen takk Siv Beate , denne sykdommen unner jeg ingen 💖 Det er så godt å høre at du verdsetter livet ditt og er takknemlig for det du har , men det er lov å synes livet er tøft selv om du ikke har mine utfordringer, livet kan være utfordrene for oss alle 💖