Jeg var bare en jente selv når mitt første barn så dagens lys , 17 år gammel ble jeg mor for første gang.
Med en nyfødt prins i armene ble jeg stående og se på at alle drømmer forsvant , lykkerus ble til sorg på et øyeblikk.
En nybakt far forlot oss , livet ble for tungt for han.
Igjen sto jeg , 17 år med et nytt liv på mitt fang.
Noen år etterpå skjedde det på ny , en ny liten prins kom til verden
Men igjen slo lynet ned , enda en far ble tatt av døden.
Begge hendelsene husker jeg som om de var i går , som en sakte film spilles de av i mitt hode.
Helt siden den gang har jeg gjort alt i min makt , alt jeg kunne for å passe på mine små.
Men gudene skal vite at jeg har gjort feil , mange feil som ung mor.
Likevel har jeg aldri gitt opp , to små gutter ble redningen i en mørk tid.
Men når jeg sitter her og tenker tilbake så er det en ting som fortsatt plager meg , en ting som fremdeles gjemsøker meg den dag i dag.
En ting som gjør meg rasende , og som får meg til å krympe innvendig når jeg tenker på det.
Jeg var ganske ung når jeg skjønte at livet er en kamp , en kamp som du alene må takle.
Bare 17 år gammel opplevde jeg mitt største mareritt , en altfor ung gutt så ikke andre valg enn å ende sitt liv.
Jeg ble sittende igjen med en tre måneder gammel gutt , alene måtte jeg klare å finne en vei ut av sorgen.
Aldri fikk jeg tilbud om hjelp , det var da jeg oppdaget et mangelfullt system.
For selv etter at jeg hadde fått livet mitt snudd opp ned fikk jeg ingen tilbud om hjelp , den eneste samtalepartnere som strakk ut en hånd var presten.
Aldri har jeg følt meg mer alene enn da , mine tanker og følelser lukket jeg inne.
Selv etter å ha opplevd selvmord på nært hold så var jeg ikke kvalifisert , hvis jeg hadde behov for psykolog så måtte jeg ordne det selv.
Jeg var et vrak etter den opplevelsen , lite visste jeg at jeg skulle oppleve det samme enda en gang.
Etter noen år opplevde jeg det igjen , igjen raste verden min sammen.
Men igjen uteble hjelpen , jeg fikk ikke tilbud om noe som helst.
Når jeg ser tilbake så blir jeg bare forbanna , jeg kan ikke la være å tenke på at livet kanskje ville vært annerledes om jeg hadde fått den hjelpen jeg så sårt trengte.
Men jeg ble igjen sittende alene , og denne gangen hadde jeg to små og passe på.
For fem år siden slo lynet ned igjen , og denne gangen var det mitt liv sto i fare.
Etter så mange år så hadde jeg trodd at en endring hadde skjedd , men jeg oppdaget fort at systemet fortsatt er mangelfullt.
Nå var det mine barn som gjennomgikk en krise , nå var det de som ikke fikk tilbud om hjelp.
Mine små som jeg har gjort alt i min makt for å beskytte , nå var det de som måtte føle på det jeg engang gjorde.
Hele livet mitt har vært preget av et system som ikke virker , en helsehjelp som uteblir når du trenger den som mest.
I årevis har jeg prøvd å skaffe hjelp til mine kjære , mine kjære som må sitte og se på at jeg sakte dør.
Jeg trodde jeg hadde klart det for en stund siden , men nå vet jeg ikke hva som skjer.
Dårlig kommunikasjon og lange ventelister gjør at håpet mitt forsvinner , systemet fortsetter enda og svikte meg og mine…
Æ koke altså!! Æ håpe virkelig at media kan sette fokus på det også!
Hjelp etter selvmord burde være selvsagt, men vet st det er det ikke dessverre.
Barn som pårørende til ulike livshendelser og kriser burde stått fremst i å få hjelp ❤️
Takk for at du tar dette opp Vivian , selv om det skulle ha helt unødvendig 🥰
❤
❤
Vi er for dårlige på psykisk helse og enda det helt sikkert brukes masse penger på akkurat det, så får vi det ikke til. Merkelig at slike opplagte ting som hjelp til pårørende ikke er på plass. Håper dere får hjelp etterhvert, for det har dere virkelig fortjent og ikke minst burde dere hatt krav på det ❤️
Det er trist at det skal være sånn. har opplevd litt av det samme. Min far fikk slag i 2016 og massivt hjerteinfarkt i 2017. Begge gangene stod min mor ganske så alene med sin sorg og sine bekymringer. Pappa ble jo tatt vare på, men min mor fikk absolutt ingen oppfølging. Veldig trist at det er sånn.