“Hmm, skal vi se”, ja det våknet jeg opp til idag. For min mann har nemlig satt svigerfar i arbeid, gitt han instruksjon om å male ferdig det lille som gjenstår på hus og rekkverk. En arbeidsoppgave min svigerfar tar på seg med glede, men som han også tar veldig alvorlig. For først måtte arbeidet planlegges, han måtte ta noen runder rundt huset idag for å inspisere det som måtte gjøres.
Så måtte arbeidet dokumenteres, bilder måtte taes slik at han kunne gruble ut løsninger over en kaffekopp (eller tre). Så måtte rådføring til, det er viktig med et par andre øyne på en viktig jobb. Han så ingen annen råd, her måtte brødrene hans ringes. Etter en times tid med ellevill diskusjon over telefonen så han seg endelig fornøyd, de var kommet til enighet alle brødrene.
Men nå måtte utstyret skaffes, og her var det om og gjøre å holde tunga beint i munnen, hele to ting måtte kjøpes, arbeidsbukse og maling. Han skrev begge deler pent og pyntelig ned på lista, knipset bilde av det gamle malings spannet og dro ivrig på butikken med assistenten min. Ja vel og merke etter at to knekkebrød var inntatt, og kaffekopp nr 4 var ferdig drukket. Viktig og ivareta lunsjpausen også.
Jeg så at han var usedvanlig stille når han kom hjem, men jeg tenkte kanskje han bare var dypt konsentrert over arbeidet som ventet. Men assistenten oppdaterte meg på hvordan innkjøpene egentlig hadde gått. I følge min svigerfar så var det ikke hans feil at det gikk som det gikk, for han kom nemlig hjem med en flott arbeidsbukse men uten maling!
For telefonen hadde han glemt hjemme, og på den var jo bildene av malingen . Det hadde nok godt litt fort i svingene, og han konkluderte med at dersom han hadde hatt litt bedre tid på seg så kunne denne hendelsen vært unngått. Løsningen ble at assistenten måtte vende tilbake på butikken for å kjøpe maling, mens svigerfar kledde fornøyd på seg arbeidsbuksen og konkluderte med at den passet i det minste.
Nå er han endelig kommet i gang, men jeg sitter her en smule bekymret. Bildet under sier sitt om hvorfor. I det minste tror jeg ikke han kommer inn med det første, for det er verre å komme ned en opp. Jeg sitter her og hopper i stolen over buldringen på taket, mens jeg ber en stille bønn til høyere makter, “vær så snill, ikke la svigerfar ramle ned”!!
Herlighet det er godt å kunne le når dagene i utgangspunktet er tunge, og idag har jeg ledd mye av svigerfar 🤣. Han vet å sette lattermusklene i sving hos meg, og idag har de virkelig fått trimmet seg. Ute er det et nydelig vær, og da passer det bra med litt ute arbeid. Etter å ha svelget unna et par Ibux følte jeg meg også i litt bedre form, nå bare håper jeg at formen kommer seg i løpet av uken.
Endelig var dagen her, endelig kom stativet til rullestolen min. Stativet som gjør at jeg kan feste datamaskinen min til rullestolen ble montert fast i dag. Så nå kan jeg ha med datamaskinen min overalt hvor jeg ferdes. Jeg kan se på seriene mine i bilen på langtur, skrive innlegg selv når jeg er ute, ja med ett åpnet det seg et hav av muligheter. Jeg blir så glad over alt som fungerer, og det å ha med seg datamaskinen ut er noe jeg har savnet lenge.
Nå er kvelden ankommet Breistein, og jeg konkluderer med at svigerfar har gjort en god jobb ute, selv om han fikk en treg start. Nå skal vi nyte kvelden sammen, så håper jeg morgendagen bringer med seg mye lys og varme til oss alle…
