Liv og død går hånd i hånd…

Dagen i går var både vemodig og fin på samme tid. Jeg gråt og lo om hverandre i hele går, bursdager er liksom ikke helt det samme her i huset lenger. Men mest av alt er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er her sammen med mine kjære, takknemlig for at jeg fortsatt kan feire livet sammen med dem. Fire år er gått siden jeg fødte en velskapt liten gutt, fire år er gått siden jeg ble alvorlig syk.

Det er rart å tenke på at i det øyeblikket et nytt liv kom til verden, så begynte jeg min ferd mot graven. Livet er virkelig en berg og dal bane, i det ene øyeblikket er man i lykkerus, og i neste øyeblikk blir sorgen et faktum. Dette kjente jeg på i går, for selv om vi feirer livet for alt det er verdt, så er det bestandig med en litt bittersøt smak i munnen.

Kvelden i går endte i tårer, plutselig ble vi igjen påminnet om at liv og død går hånd i hånd. En beskjed som kom fikk vår gledesdag til å gå over i sorg. Livet er så fullt av nyanser, og igår fikk vi en dag full av nyanser på alle mulige måter.

For meg var dagen i går en dag full av følelser, jeg ble stadig påminnet om livet som engang var. Minner fra vår første tid sammen med Isak dukket plutselig opp til overflaten igjen, og det føltes nesten uvirkelig at det livet som ble vist engang var oss.

Isak reagerte også i går, for bestefar fant frem noen filmer på telefonen som jeg nesten hadde glemt at jeg har sendt. Jeg var så opptatt av å sende ukentlige filmsnutter til besteforeldrene som bodde langt unna, film av Isak sine første måneder. Men når de ble funnet frem skapte det en reaksjon hos oss alle. “Hvem er det som prater og holder meg mamma” spurte en liten gutt med et overrasket uttrykk i ansiktet. “Det er mamma Isak” sa jeg med en klump i halsen. I det øyeblikket jeg sa at det var meg som pratet på filmen, ja da var det akkurat som det la seg en sorg over ansiktet på den lille gutten.

For da forstod han for første gang på ordentlig at mamma ikke alltid har vært syk, det var som han skjønte hva han hadde blitt fratatt. Det var så rart å høre min egen stemme igjen, høre hvor lykkelig jeg var, men også hvor uvitende jeg var om hva som ventet. Isak så et par filmer før det var nok. Det var akkurat som han ikke orket å se, det ble for mye for han.

Så nå tar jeg dere med inn en verden som engang var, til en tid da alt var perfekt, og jeg har bare en ting og si, ta vare på livet her og nå, for denne tiden får du aldri tilbake…