Mørke skyer har lagt seg over mitt sinn, og alt jeg vil er å gråte. Hvor mye elendighet skal et menneske egentlig tåle, hvor mye dritt må man igjennom før det liksom er nok. Stadig blir jeg smelt i bakken, og stadig kjemper jeg meg opp igjen. For hverdagen må gå videre, livet må gå videre, men noen ganger er dette livet bare fryktelig tungt å bære.
Dagen i går var tung, egentlig ganske pyton. Har du noengang følt at alle rundt deg svikter, at ingen stiller opp når du trenger det som mest? Litt sånn hadde jeg det igår. Jeg vet jo at det ikke er sånn, men av og til føler jeg at jeg bestandig får nei når jeg er på mitt mest sårbare. Små filleting blir plutselig så veldig store bare på grunn av et dystert sinn.
Ja noen ganger føler jeg at jeg bestandig får nei når jeg først tar mot til meg og spør om hjelp, det passer liksom aldri når jeg trenger det. Derfor lar jeg heller det være, de får heller stille opp når det passer dem best. Det er ikke ofte jeg spør andre enn min egen familie, men av og til gjør jeg det, og da gjør jeg det av den ene grunn for å frigjøre min familie for litt arbeid.
Men det gjør noe med meg når jeg hver gang blir møtt med “det passer ikke idag” eller “kan vi ha det tilgode”, det gjør noe med meg som menneske rett og slett. Derfor spør jeg ikke lenger, jeg biter det heller i meg. Jeg forventer ikke at de skal komme løpende hver gang, det er ikke det jeg mener. Jeg har full forståelse for at livet og tiden ikke strekker til noen ganger. Men når det gjentar seg hver sjelden gang jeg spør, ja da går rullegardinen min ned.
Jeg har bestandig vært en person som har likt å klare meg selv. Derfor var det en stor overgang å bli syk og måtte ha hjelp til alt. I begynnelsen slet jeg til og med å be min egen familie om hjelp, og når assistentene først begynte ville jeg ikke bry de heller. Men til slutt innså jeg at jeg måtte svelge alle mine kameler og lære meg å be om hjelp.
Så de gangene jeg tar mot til meg og spør, så skal dere vite at det sitter langt inne. Mest av alt fordi jeg ikke kan gjøre noe i gjengjeld, men også fordi jeg gjerne skulle ha gjort det selv. For jeg sliter fortsatt med å be om hjelp, og det tror jeg at jeg alltid vil gjøre. Derfor brister hjertet litt hver gang jeg får nei, det brister fordi jeg ikke vil være til bry…
KJære deg. Jeg kan kjenne smerten din via det som du skriver. Jeg kan ikke lindre de svarte skyene, og jeg kan heller ikke si at jeg vet hvordan det er å være i dine sko men jeg vil bare gi deg noen gode klemmer fra her jeg sitter. Tenker på deg og håper du får så god dag som du kan. Klem
Tusen takk gode deg 💜
Trist å lese. God klem!
❤
En stor og varm bamseklem sendes din vei❤️
Tusen takk Kathrine ❤