Når strikken ryker er det fare på ferde…

Gubben og jeg har nå holdt sammen i 14 år, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sett gubben skikkelig forbanna. Han har kanskje ikke så mye tålmodighet, spesielt når han er her hjemme. Likevel skal det mye til for å gjøre gubben forbanna, du kan plukke han på øynene uten at han reagerer. Strikken til gubben er både lang og seig, det skal mye til før den ryker. Så når det en sjelden gang skjer ja da vet du hva du skal gjøre, ta beina fatt og løpe i dekning!

I går kom gubben som vanlig hjem fra jobb, men jeg hørte det på skrittene til gubben at noe var i gjære.
Det er sjelden jeg ser det frese av topplokket til gubben, men det gjorde det i går.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom fresende inn i stua som et overopphetet damplokomotiv, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en nervepirrende ettermiddag.

Alt jeg hørte var gloser i det gubben dundret forbi stolen min, og igjen ble jeg påminnet om hvor gubben kom i fra. For etter 14 års samliv med gubben trodde jeg at jeg hadde hørt alle gubbens gloser, men i går skjønte jeg at det jeg hadde hørt bare var en brøkdel av gubben sitt repertoar.
Nye gloser kom til verden i går, og det var da jeg forsto at her var det best å holde kjeft.

Som en illsint ilder trampet gubben inn på kjøkkenet, og like etter kunne jeg høre lyden av en rebelsk gubbe.
En tornado hadde nå tatt over kjøkkenet, lyden av klirrende glass og skapdører som ble smelt igjen fikk meg til å krympe meg der jeg satt. I det øyeblikket øynet jeg et håp om en ny shopping runde, og det på gubben sin regning. Det var ingen tvil om at vi trengte nye glass og tallerkener, og tornadoen som nå var i aksjon fikk meg til å begynne på en handleliste.

Det var da jeg tok mot til meg, nå måtte jeg bare spørre.
“Går det bra?” ropte jeg ut til kjøkkenet, men alt jeg fikk til svar var nye uforståelige gloser. Det var da han kom trampende ut av kjøkkenet, de tunge skrittene hans fikk glassene i glasskapet til å skjelve av skrekk. Rød som en nykokt hummer i topplokket dundret han forbi meg, og i den ene hånden hadde han en stekespade.

Alt jeg klarte å tenke vi var at nå hadde det rablet for gubben, og den tanken ble forsterket når jeg hørte ytterdøren gå opp. For plutselig ble det ikke så fredelig i et ellers så stille nabolag lenger, skrikene til gubben kunne ha vekket selv en sovende bjørn fra vinterdvale. Det viste seg at vi hadde fått gjester på besøk i hagen, ubudne gjester som ikke kjenner sin besøkelsestid. Hele formiddagen hadde assistenten min prøvd å skremme bort Hjorten, men uansett hva hun gjorde så kom de tilbake. Og nå var de her igjen, men jeg tror synet av gubben løpende rundt i hagen med en stekespade har skremt de bort for godt. Takket være gubben er blomstene mine berget, og så fikk gubben litt trim med på kjøpet…