En liten stein spretter over vannflaten, jeg kan se hvordan den lille steinen etterlater seg store ringer som sprer seg utover. Jeg sitter rett bak han, på det samme stedet som jeg en gang brukte å stå sto nå han.
En liten plukket opp en ny liten stein, jeg kunne se hvordan han studerte den.
“Er denne bra mamma” ropte han fra vannkanten, jeg kikket på steinen og nikket bekreftende.
Flat og litt runde skulle de være, for det hadde mor sagt. Jeg kunne høre hvordan han gjentok ordene jeg hadde sagt for noen minutter siden til seg selv, og for hver stein han fant kikket han bort på meg for å få bekreftelse.
Den første steinen sank med en gang den traff vannet, en liten gutt slo oppgitt ut med armene.
“Du må vri hånden din litt når du kaster” prøvde jeg å forklare, litt frustrert over at jeg ikke kunne vise han det selv.
Men en liten gutt visste råd, og like etterpå kom han løpende bort til meg.
“Vis meg på datamaskinen mamma, kanskje de har en film på YouTube” sa han ivrig, ordene hans fikk meg til å smile. For jeg hadde tenkt å be han hente sin far, men det ville ikke en liten gutt.
Han ville ha alene tid med meg, og han viste at jeg kunne hjelpe på min måte.
Det var da jeg kjente på det, takknemligheten over å ha en liten gutt i livet mitt.
For han ser ikke begrensninger bare løsninger, der jeg blir frustrert over egen hjelpeløshet bryr ikke han seg det minste. Hver dag føler jeg meg mislykket som mor, og hver dag blir jeg motbevist av en liten gutt.
Han gjør meg hel igjen, for hver dag som går pusler han hjertet mitt på plass igjen.
På YouTube fant jeg det en liten gutt hadde spurt om, i stillhet fulgte en liten gutt nøye med.
“Ser du hvordan han holder hånda” spurte jeg en liten gutt, og nå var det jeg som fikk et bekreftende nikk til svar. Med ny kunnskap i hodet løp en liten gutt ned mot vannkanten igjen, en liten gutt plukket opp en ny liten stein og stilte seg opp. Men igjen skjedde det samme, den lille steinen sank til bunns med en gang den traff vannet.
Jeg kunne se hvordan luften gikk ut av en liten gutt, han var i ferd med å gi opp.
“Prøv igjen” ropte jeg til en liten gutt, motvillig plukket han opp en ny stein.
Det var da det skjedde, jeg kunne se det med en gang steinen traff vann overflaten.
En liten gutt hadde knekt koden, to små sprett fikk en liten gutt til å juble. Jubel brølet ga ekko mellom høye fjell, og igjen kjente jeg på en varme så stor.
“Så du det mamma” ropte en stolt liten gutt, “Jeg klarte det”!
Når jeg så hvor glad en liten gutt ble ble jeg dratt tilbake i tid, en gang for lenge siden var det jeg som sto ved vannkanten og jublet. Min datter kom plutselig gående, og det var da en liten gutt ropte ut en setning som gjorde meg hel igjen som mor.
“Se hva mamma har lært meg, sammen fikk vi det til”….
Ps: Dette øyeblikket fant sted når vi var på hytta sist…
Det er ofte de små gledene i livet som gir oss mest. Jeg skjønner din frustrasjon men som sagt tidligere er du den beste mamma for din lille gutt.Han ser ikke dine begrensninger men bare muligheter.Kos deg med god gutten din💖
Det er ofte de små gledene i livet som gir oss mest. Jeg skjønner din frustrasjon men som sagt tidligere er du den beste mamma for din lille gutt.Han ser ikke dine begrensninger men bare muligheter.Kos deg med god gutten din💖
Ja vi har så mye å lære av de barna våre, jeg er så heldig som har han i livet mitt 💖
Vi kaller det “fiskesprett” og fu hvor jeg ø de på det….
Samme her, derfor ble jeg så imponert over at han faktisk fikk det til.
Ja dette har vi gjort ved fjøresteinene som små alle som en kanskje 🙂 Vi som er heldige å vokse opp så nært sjøen eller har tilgang til den 🙂 Kaste stein på vannet så den spretter er fantastisk! Og så vanskelige det er da! FLott at dere hadde denne stunden sammen og at du kunne lære din lille gutt dette 🙂
Så herlig! 😀
Husker godt hvordan jeg selv som lita øvde på dette, og hvilken god følelse det var å få det til. Godt med en mamma som lærer bort slike kunster🥰