De barna , de barna. De vokser så altfor fort opp, i det ene øyeblikket ligger de uskyldige og forsvarsløse i mors fang, i neste øyeblikk gjør de alt for å løsrive seg med en vilje og stahet du ikke trodde fantes. Det er helt fantastisk å få følge med på utviklingen, og det er en formidabel utvikling. Tenk på alt vi lærer oss våre første leveår, det er ikke rent lite akkurat.
Til høsten fyller Isak fire år, og for noen år det har vært! For når han lærte seg å gå, så ble jeg avhengig av rullestol, når han lærte seg å prate, så ble min stemme gradvis dårligere. Vi er som to motpoler som utfyller hverandre, vi er på forskjellige stadier i livet, han i begynnelsen og jeg på slutten.
Men selv om vi er på forskjellige stadier, så er vi samtidig like. For vi oppdager begge nye ting. For mens han oppdager nye gleder i form av egen mestring, så oppdager jeg også stadig nye ting. For som han, må jeg også mestre nye ting, nye utfordringer som kommer min vei, men jeg finner også gleder på plasser jeg før ikke trodde var mulig.
Isak er en kilde til terapi. Han gir meg glede og nytt pågangsmot hver dag, alle mine barn gir meg det, jeg hadde vært fortapt uten dem. For de gir meg en styrke som jeg ikke trodde var mulig. Det er for dem jeg fortsetter å kjempe, så lenge jeg har dem så gir jeg aldri opp!
Men etterhvert som de vokser opp, så kommer også spørsmålene. For mens de andre barna er store og forstår, så er Isak for liten enda. Han lever i nuet, for han er det å ha en mamma i rullestol helt normalt, han vet ikke om noe annet. Men i det siste har spørsmålene begynt å komme, de vanskelige, såre spørsmålene som jeg har ventet på. Han har begynt å oppdage at mamma er annerledes…
Her en kveld satt han og søsteren i sofaen og hadde en samtale. “Dadda, skal du på skolen i morgen? “, Ja svarte hun, og han fortsatte. “Jeg skal i barnehagen, pappa skal på jobb, men du da mamma, hva skal du? “
Han var fryktelig redd for at jeg skulle være alene hjemme, redd for at jeg skulle bli lei meg. Men det stopper ikke der, for nå kommer det fryktelig mange spørsmål, “hvorfor kan du ikke gå, hvorfor prater du så rart, hvorfor virker ikke armene dine”? Jeg prøver så godt jeg kan og svare på alle spørsmålene etterhvert som de kommer, selv om det kan være vanskelig å forklare.
Men er det en ting jeg har forbandt meg på, så er det at han ikke skal gå rundt å gruble på egenhånd, han skal heller ikke gå rundt og bekymre seg for meg. Så jeg gjør det enhver mor ville gjort, jeg trøster, beroliger, forklarer og prater. Det er alt jeg kan gjøre, og enn så lenge slår han seg til ro med det.
Så da kan vi fortsette å leke. Fortsette med å reise inn i hans fantasiverden, der ingenting er umulig , og der vi alltid har tid til hverandre. Du og jeg Isak, du og jeg…
