Når jeg ble syk så hadde jeg kun et fokus , vi skal skulle gjøre alt for å ha en så normal hverdag som mulig. Ikke så mye for min egen del , for jeg visste at jeg måtte skape en ny hverdag for meg selv. Det viktigste for meg var barna , jeg ville ikke at de skulle leve med døden på sine skuldre hver eneste dag. Fokuset skulle være på livet , et liv her og nå.
På en eller annen måte har vi klart nettopp dette , jeg får ofte høre fra andre at familien vår er så “normal”. Noen blir faktisk litt satt ut når de kommer hjem til oss , for det bildet de hadde dannet seg på forhånd var ikke reelt. Vi er en familie som alle andre , vi krangler og ler like mye som andre familier. Barna mine smeller med dørene og rister oppgitt på hodet over deres håpløse mor , og gubben banner og steiker over rotete ungdommer. Vi er som folk flest , og her i huset er takhøyden stor.
Jeg er som mødre flest , i ene øyeblikket er jeg hønemor og i neste setter jeg skapet på plass. Barna mine får ikke noe fripass bare fordi jeg er syk , oppfører de seg ikke så får de høre det. Vi har jobbet hardt for å komme dit vi er idag , og jeg ville ikke hatt det på noen andre måter. Jeg er en av få mødre som faktisk blir glad hver gang ungene smeller med døren , eller skjeller meg ut for bagateller. For det er beviset på hvor godt de takler denne situasjonen , de tør å være seg selv til tross for at jeg er syk.
Likevel er det en ting som gnager , og det er tydeligvis ikke bare meg som har grublet over disse tingene. En voksen gutt satte seg ned ved min side i går , og på sin vakre måte ga han uttrykk for sine grublerier. Jeg kjenner det i hjerterota hver gang de åpner seg , det varmer hele meg. Dype tanker fikk utløp , og når han skjønte at jeg hadde grublet på det samme kunne jeg se konturene av et lettet smil.
“Når skal vi ta farvel mamma , hvordan skal vi forberede oss?”
Sammen ble vi sittende å gruble , for hadde vi vært så opptatt av å leve livet at vi hadde skøvet døden til side? Vi var begge enige om at det var nettopp det vi hadde gjort , livet trumfet døden. For selv om vi ofte prater om det som venter oss så har vi aldri snakket om at vi må forberede oss , og hvordan gjør man det egentlig? Er det i det hele tatt mulig og forberede seg på at noen skal dø , og vil det hjelpe?
Som dere vet så har jeg prøvd å “rydde” opp etter meg , laget lister med ønsker for begravelse og testamente. Jeg har til og med skrevet mine siste ord ferdig , en takketale som jeg ønsker skal bli lest opp i kirken. Men vi har også hatt mange samtaler med barna om hva som kommer , hvilken fremtid som venter oss der fremme. Likevel lurer jeg på om det er nok , vil de føle at det har vært til hjelp den dagen jeg ligger på dødsleiet?
I over fem år har vi levd med denne sykdommen , ingen av oss vet når det er min tur. For alt jeg vet kan jeg få en infeksjon i morgen som kan bli min siste kamp , eller jeg kan være så heldig å få leve i mange år til. Vi fant til slutt ut at selve døden er det umulig og forberede seg på , vi kan lage så mange praktiske lister som vi bare vil men hvordan vi vil reagere når jeg ligger på det siste er umulig og forutse. Fokuset bør være på de tingene man kan gjøre noe med , og døden er ikke en av de tingene. Den kommer før eller siden uansett , så i mellomtiden fokuserer vi på livet her og nå…
Dere er en fantastisk familie! Ja, fokuser på livet! Døden kommer dessverre fortere for deg enn ønsket, men du lever nå og lager gode minner med familien ❤ Livet leves nå, minnene lages også nå, men etter døden går ikke det. Det virker som om dere har funnet en balanse som passer dere, hvor også de dype og vonde samtalene kan tas opp med foreldrene. Det virker som dere har trygge barn tross situasjonen dere står i. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere dette, og barna har nok også har vondere tider innimellom 🤗
Barna mine har vært helt fantastiske i denne situasjonen , de har taklet det mye bedre enn jeg hadde trodd💜Men jeg tror kommunikasjon er årsaken til at det har gått så bra , vi har vært åpen hele veien. Selvfølgelig har de tunge dager , men da setter vi oss ned og prater om det💖Jeg er takknemlig for at de er så åpne som de er , for det gjør alt litt lettere💜
Jeg tror ytterst få- om noen, kan forberede seg på døden i den betydning at det gjør sorgen noe lettere.. Man slipper det sjokket som følger brå død (ulykke, o.l), men sorgen er like forbannet jævlig åkke som.
Mitt inntrykk er at dere har funnet den best mulige balansen ved å ha hovedfokuset på å skape minner, samtidig som en heller ikke fornekter at ting er som de er.. <3
I forbindelse med det du forteller om å ha forberedt minnetaler, og mye annet.. Har du også forberedt hilsner/taler til brylupp i dall du ikke får vært (fysisk) tilstede o.l?
Jeg har planer om å forberede noe til konfirmasjonen til minstemann, og en gave til den dagen de eldste får barn 💖Min datter arver brudekjolen min , og gifteringen min skal jeg smelte om en dag. Ja jeg har mange planer Gry , spørsmålet er bare om jeg kommer i havn. Jeg holder også på med en bok som mine kjære skal få.
Forhåpentligvis vil du være hjertelig tilstede på de respektive eventer.. <333
Det er vanskelig når en vet at døden lurer rundt hjørnet,men jeg tror som du sier, at kommunikasjonen er av avgjørende betydning. Det kan synes som om du og din familie har gjort det som er riktig for dere. Ditt fokus er imponerende, og hele din familie er imponerende i måten dere håndterer dette på 💜
Tusen takk Trude , jeg er glad for at vi har klart å finne vår måte å takle dette på 💖
Døden er vanskelig. Likevel feller jeg noen tårer når jeg leser at dere snakker om disse vanskelige temaene. Jeg har «bare» mine søsken, men å få snakke om hva som skal skje hvis en operasjon går galt er nesten håpløst. Jeg tenker dere deler noe vakkert, hvor vondt det enn er. Alt godt til deg og dine.
Vi bør alle bli flinkere til å prate om disse tingene , døden burde være like naturlig og snakke om som fødsel og bryllup. Jeg er heldig som har barn som er så åpne , men jeg tror at så lenge jeg er åpen så er det lettere for de også. Skriv ned dine tanker og ønsker , alle burde gjøre det.
Dere virker som en så åpen og sammensveiset familie, og det er både godt og vondt å lese dette. Døden er naturlig, men så fryktelig vondt likevel. Jeg har planlagt noe av min begravelse, eller mangel på, jeg vil ikke bli begravd og det vet mine nærmeste om. Ikke kommet så langt at jeg har begynt å søke om å få askespredning, men det er det jeg ønsker.
Klem Nina
Så fint at du har snakket med dine kjære om dette , det burde alle gjøre 💜Når man lever med døden så nær som vi gjør så blir det også et naturlig samtaleemne. Jeg har prøvd å skrive ned mine ønsker slik at familien min har det når jeg engang er borte , det tror jeg vil gjøre det enklere for de når den tid kommer 💖
Hei Vivian!
Jeg har aldri kommentert her før, men jeg leser dine ord hver eneste dag, og beundrer deg virkelig for den du er.🧡
Jeg mistet min søster for 2 år siden, hun døde av kreft.
Hun ble pleietrengende de to siste årene, men bodde i leiligheten sin. Jeg var sammen med henne hver dag og hadde henne masse hjemme hos meg. Vi visste hun skulle dø , da ingen behandling hjalp lengre. Jeg trodde virkelig jeg var så forberedt på at den dagen skulle komme, og vi snakket mye om døden sammen. Da dagen kom og hun døde, var det som en vegg falt ut og jeg opplevde at å tro jeg var forberedt på at hun ble borte for alltid ,var noe jeg absolutt ikke var forberedt på. Jeg visste jo så lenge at dagen skulle komme, men når man er så glad i noen så blir det så utrolig brutalt allikevel….❤️ En veldig god følelse i ettertid var allikevel at vi hadde snakket mye sammen om hvordan ting skulle ordnes etterpå, og jeg visste hele tiden at de tingene jeg gjorde var ting hun selv hadde vært med på å bestemme. En god og varm klem fra meg til deg😘
Kjære Vigdis , historien din traff meg midt i hjertet💖Som mor selv kan jeg bare si at du har opplevd alle mødres mareritt , det og miste sitt barn før en selv er umenneskelig💜
Jeg vet ikke om jeg hadde klart det , da er det faktisk bedre at det er jeg som er syk💖 Jeg ser den sorgen mine foreldre bærer på , og det er helt grusomt og være vitne til. Så jeg kan bare forestille meg hvordan du har det , du er sterk Vigdis💜Til slutt må jeg bare få takke deg for at du ville dele din historie , og jeg har samme tro som deg. Døden er umulig og forberede seg på , likevel hjelper det å prate om sine ønsker og tanker for tiden etterpå 💖Mange varme klemmer tilbake Vigdis 💜