Noen ganger blir jeg så fryktelig sint, så rasende at jeg nesten ikke får puste.
Jeg kjenner hvordan raseriet griper tak i meg, det føles ut som om noen har helt bensin over hele blodomløpet mitt og tent på. Alt jeg vil er å skrike ut, skrike ut min egen forbannelse. Skrike ut all sorg og smerte, skrike ut lidelsen vi har båret på i alle år.
Tre små bokstaver har forårsaket så mye lidelse, og noen ganger blir det bare for mye.
Hver dag ser jeg smerten i øynene på mine kjære, hver dag ser de min smerte.
Sammen er vi tvunget til å føle på håpløsheten, hver dag føler vi på hjelpeløshet.
Vi kjemper oss videre hver eneste dag, uansett hvor mørkt det blir gir vi ikke opp.
Men noen dager topper det seg, følelsene tar fyr inni meg.
Det begynner med en liten gnist, en liten gnist jeg kan kontrollere.
Men før jeg vet ordet av det tar det fyr, og da er det gjort. Hele meg brenner, flammene river meg opp innvendig. Smerten og lidelsene til meg og mine kjære brenner inni meg, og det er da jeg har lyst til å skrike ut.
Skrike ut på vegne av mine kjære, som hver dag må være vitne til at jeg sakte dør.
Skrike ut på vegne av mine foreldre, som hver dag må se på at deres eneste datter svinner hen.
Jeg vil skrike ut på vegne av mine brødre, som hver dag må se på at deres eneste søster stadig blir dårligere.
Hver dag ser jeg hvordan denne sykdommen berører alle de som står rundt meg, hver dag ser jeg smerten i øynene deres.
Denne sykdommen rammer så mange, jeg ser det hver eneste dag.
Den smerten mine kjære føler på er min største sorg, deres smerte er min store lidelse.
Hver kveld ser jeg sorgen i øynene på min mann, og det siste jeg hører hver kveld er lengselen i stemmen hans når han visker meg i øret :
“Jeg savner deg kjære”….
Livet har ingen mening uten kjærlighet, den som har opplevd kjærlighet har opplevd å leve. Å leve er fantastisk! Masse gode tanker til deg og dine Vivian ❤️
Mange klemmer 💖