Når kjerringa slår i bordet!!

Noen ganger ser jeg på min mann og rister på hodet, det er egentlig et mirakel at vi har holdt ut med hverandre i 16 år! De sier motsetninger tiltrekker hverandre, men det får da være visse grenser. For jeg og gubben er så totalt ulike, jeg kan telle på en hånd de gangene vi har vært enige i løpet av disse 14 årene.
Så at vi i det hele tatt er gift fortsatt er et under, enda godt takhøyden er stor.

Jeg føler av og til at jeg ikke bare har fire barn men snarere fem, men det kan jeg takke meg selv for.
For gubben har en fantastisk evne til å lure seg unna arbeid han skyr som pesten, som feks papirarbeid.
Han sjarmerer meg hver bidige gang han har noe han må gjøre på mobilen eller datamaskinen, og jeg går på limpinnen hver gang.

Selvangivelse, regninger, søknader, fornyelse av førerkort, ja egentlig alt som krever litt teknisk innsats må jeg gjøre. Det sier litt når gubben må spørre meg om hva passordet er på hans egen mail.
Når han skal ha ting gjort så må det helst skje med en gang, men skulle det være omvendt så må jeg pent vente.
Det er ingen tvil om at jeg elsker gubben høyt, men akkurat på det området kunne jeg vridd nakken om på han.
Og jeg tror neppe jeg er alene om å føle det sånn, vi har vel alle ting som vi irriterer oss over med våre livspartnere.

Det var nettopp en slik hendelse som oppsto i går, midt under middagen skulle gubben ha hjelp. At assistenten satt ved siden av meg med middagsfatet på fanget brydde gubben seg lite om, kjerringa kunne spise etterpå.
Igjen prøvde jeg meg på omvendt psykologi, for jeg vet hvor mye gubben hater å bli avbrutt når han spiser middag, men igjen slo det tilbake på meg. “Hadde du hjulpet meg når du skulle spise” spurte jeg gubben, og svaret jeg fikk var som følger, “nei men du er jo så mye snillere enn meg”. 

Gubben vet hvordan han skal få viljen sin, og normalt sett gjør jeg det med glede.
Men i går fikk jeg nok, enten fikk han vente til etter middag eller så fikk han gjøre det selv.
Lettere irritert trampet gubben mot kjøkkenet, lyden av gloser fylte igjen huset. Men så ble det brått stille, og det var da jeg skjønte at gubben konsentrerte seg.

Etter fem minutter kom han stolt inn igjen i stuen, han hadde klart det uten hjelp!
“Ja der ser du kjære, du trenger ikke min hjelp” utbrøt jeg til en stolt gubbe, men igjen fikk jeg passet mitt påskrevet. “Hvorfor skal jeg bruke fem minutter på noe du gjør unna på to”??? 
Så jeg må vel bare innse det, sekretær jobben i husholdningen blir nok min til det siste…