Drømmen lever…

Jeg er så lei av å sitte inne hele tiden, sånn er det om høsten.
Særlig nå som gubben holder på med sitt store prosjekt, da blir det ikke mye tid til overs for å finne på ting.
Ikke har det vært vær heller til å gå ut, og nå har det regnet så mye de siste månedene at det føles ut som om vi har gått glipp av en årstid.

Høsten kom så fort i år syns jeg, plutselig ble det bare mørkt.
Men jeg liker mørketiden jeg, det var vel derfor jeg trivdes så godt i Finnmark når vi bodde der.
Jeg må innrømme at jeg lengter litt tilbake, spesielt på denne tiden av året. Når nordlyset danser lekende over himmelen en kald vinterdag, og vidda ligger hvit og endeløs fremfor deg da finnes det ikke noe vakrere sted.

Jeg har alltid hatt en drøm om å oppleve en vinter til i Finnmark før jeg går bort, men siden jeg ikke klarer å ta fly lenger blir det vanskelig. Vi var innom tanken på å ta Hurtigruten oppover, men bilen min er for høy til å komme om bord. Utfordringene er rett og slett for mange, så dessverre må jeg nok innse at det blir med drømmen. Jeg vet hvor lyst min mann har til å ta med en liten gutt opp dit om vinteren, og det hadde vært fantastisk om vi kunne dele den gleden sammen.

Noen ganger er begrensningene så store at det ikke går, noen ganger er drømmen alt jeg har.
Jeg ser hvordan livet farer forbi, gjennom vinduet ser jeg årstidene skifter farge.
Men innenfor fire vegger lever drømmene videre, og da forandrer seg i takt med årstidene.
Drammene vil leve videre, da tar jeg med meg i graven.

Noen ganger drømmer jeg om hvordan livet kunne ha vært, men den drømmen blir for smertefull å bære.
Alt jeg har igjen er drømmene mine, noen går i oppfyllelse mens andre visner bort som et skjørt høstløv.
Det føles ut som om livet mitt var over før det begynte, og alt jeg sitter igjen med er drømmene som brast.
Tre små bokstaver har frarøvet meg mye, men så lenge det er pust i meg lever drømmene videre…