Når mor slår i bordet

Denne dagen har vært litt annerledes , jeg brukte kvelden i går på å psyke meg opp til dagen i dag. Derfor var mitt største ønske i går kveld at natten ville bli god , for jeg visste at et planlagt møte ville kreve mye av meg. Men den tanken skulle jeg tydeligvis aldri ha tenkt , for alt som kunne gå galt har gått galt i natt. Det gikk ikke lang tid før jeg kjente at noe var galt , men jeg klarte ikke helt sette fingeren på hva det var. Først når klokken ble 03.15 skjønte jeg det , luften hadde igjen forsvunnet ut av madrassen.

Heldigvis nådde jeg akkurat alarmen , og jeg måtte få nattevakten til å vekke en sovende gubbe. Han fikk blåst opp igjen en tom madrass og gikk for å legge seg igjen , men det gikk bare en halvtime før det skjedde igjen. Ja slik har altså natta mi vært , og jeg kjente på ryggsmertene at en madrass hadde satt spor. Jeg var så irritert når jeg våknet idag at selv djevelen ville ha rømt , og enda mer irritert ble jeg når klokken ble 09.00. For når det uventet nok sto to assistenter inne på soverommet mitt så holdt det nesten på å tippe over for meg , dette var slett ikke planlagt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For i mangel på assistenter så har vi som før nevnt flyttet en av nattevaktene over på dag , dette fordi det har vært krise og vi trenger mer hjelp på dag enn natt. Så idag skulle nattevakten jobbe dag for å få kabalen til å gå rundt , og du kan sikkert tenke deg til hvor overrasket jeg ble når jeg plutselig hadde fått to på jobb. Jeg ble irritert på en ordning som tydeligvis hadde rotet med vaktene , jeg ble irritert på vegne av meg selv som nå måtte gi dobbelt opp med arbeidsinstrukser , og til slutt ble jeg irritert på vegne av nattevakten som hadde vært grei nok til å stille opp på kort varsel.

Så du kan trygt si at det ble ingen god start på dagen , og det hadde jeg absolutt trengt idag. Det uttrykket med jo flere kokker jo mer søl er en god beskrivelse på dagen i dag , og på et tidspunkt ønsket jeg meg til en øde øy. Men den tanken måtte jeg bare kaste bort , for nå ventet et møte jeg hadde gruet meg til en stund. Ikke på grunn av personen vi skulle møte , jeg gruet meg fordi jeg var redd for at det skulle rable for meg. Det er en kjent sak at jeg gjør alt for mine barn , og for en av de har jeg klort på alle etaters dører siden han var liten. Situasjonen forverret seg etter at jeg ble syk , og jeg har prøvd i årevis å skaffe hjelp.

Når jeg var på Nordås sist så trodde jeg at jeg endelig hadde lykkes , jeg ble så glad når jeg hørte at det endelig kom fagfolk på banen. Men siden den gang har lite skjedd , jeg hadde faktisk forventet noen tiltak nå når han endelig blir fulgt opp. Faktisk så har jeg i månedsvis prøvd å få kontakt med denne etaten uten hell , man skulle tro at pårørende ble kalt inn på et eller annet tidspunkt for å legge en plan , eller for å skaffe seg en verdigfull informasjon som kun foreldre sitter på.

Så idag har jeg vært på krigsstien kan du si , nå ville jeg se handling fremfor prat. Jeg er fortsatt irritert her jeg sitter , for det burde ikke vært nødvendig at jeg måtte møte opp på et kontor for å fortelle de hvordan de skal gjøre jobben sin. Men nå er i vertfall tiltakene kommet ned på blokka til en fagperson , og jeg forventer at de blir fulgt opp. Det viser seg igjen og igjen , man må være frisk for å være syk i dette landet…