Det er på tide med en oppvask

Jeg er så lei , lei av å stadig måtte kjempe mot et system så stort.

Hver dag må jeg bruke unødvendige krefter , krefter jeg kunne brukt på andre ting.

Viktigere ting , ting som gir meg stor livsglede.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men istedenfor må jeg kjempe , daglig må jeg ta en kamp for meg og mine.

Det er skremmende at jeg som står med en fot i graven fortsatt må rope ut , rope ut selv om kreftene svikter.

At jeg må krangle meg til en hjelp , en hjelp som burde vært en selvfølge for meg og mine.

I går skjedde det igjen , det var ikke før mor selv møtte opp  at ting begynte å skje.

En syk og sliten mor må stadig slå i bordet , slå i bordet selv om hun ikke har hender og slå med.

Men i går fikk jeg det igjen bevist , selv om man har problemer med å fungere så skal man likevel klare alt.

Vi gikk for å få hjelp til en usynlig sykdom , men alt vi fikk tilbake var en setning.

“Du må gjøre det selv , det kan vi ikke gjøre for deg ” , en liten setning som sier alt.

En setning som får meg til å stille spørsmålstegn , en setning som ikke klinger godt i mitt øre.

For er det ikke derfor vi oppsøker hjelp , for å få hjelp til det vi ikke klarer?

Det nytter ikke sende en med angst og depressivitet hjem med en ringeliste , og forvente at han selv skal skaffe hjelp.

Det nytter ikke be en som allerede ligger nede for telling og finne ut av sine rettigheter , når personen har mer enn nok med sine indre demoner.

Det nytter ikke å spørre en person som sliter om hva han trenger , når personen selv sliter har mer enn nok med å komme seg opp om morgenen.

Jeg er rasende over et sviktende system , og jeg er rasende over at vi som er syk stadig må ta unødvendige kamper på vegne av oss selv.

Jeg er rasende over at fagfolk ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre , og at vi som er syk stadig må fortelle hvordan de skal gjøre jobben sin.

Jeg er rasende over at vi som er syk stadig vekk blir sittende igjen med de samme problemene , de samme problemene som er årsaken til at vi oppsøkte hjelp.

Jeg er rasende over at vi som er syk stadig må komme fagfolk til unnsetning , vise de som burde vite hvilke rettigheter som finnes der ute.

Så nå sitter jeg her og lurer på hva som skal til , hvor mange kamper må vi ta for å bli hørt.

Hvor mange ganger vi må rope ut , rope på hjelp selv om vi ikke har krefter.

Når er egentlig nok NOK , hvor mye skal til for å få hjelp?

Hver dag kjemper jeg for meg og mine , men for et system blir min kamp aldri god nok…