Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å ikke fokusere på denne sykdommen, prøver å holde meg opptatt med andre ting for å fokusere på noe annet. Dagene går med til det som gir meg glede, de tingene som gir meg livsglede og gir meg en grunn til å stå opp hver morgen. For når man blir alvorlig syk så trenger man å finne de små tingene, de tingene som holder deg i ånde, små ting som gjør livet verdt å leve tross alle utfordringer.For til vanlig ofrer jeg ikke mange tanker over noe jeg ikke får gjort noe med, faktisk så føler jeg meg friskere enn det jeg er.
Men igår følte jeg meg plutselig veldig syk, det var akkurat som om jeg plutselig innså at jeg var alvorlig syk, jeg ble ihvertfall påminnet om det. Ja nå vet jeg selvfølgelig at jeg er syk, det merker jeg på kroppen. Det er bare det at jeg ikke lar sykdommen styre livet mitt, den får ikke bestemme over hvordan min hverdag skal være, det er kun meg selv som skal råde over mitt eget liv. Men så var det opplæring av ny assistent i går, og da kjente jeg kvalmen komme sigende.
For med ett ble fokuset alene på meg, hva klarer hun og hva klarer hun ikke. Det gjør noe med meg når et menneske skal stå og observere alt du gjør, for meg er det en pyton følelse som jeg aldri kommer til å bli vant med. Der og da, i det lille øyeblikket følte jeg meg plutselig veldig syk, mer syk enn vanlig, det var som om lufta gikk rett ut av meg. Med ett så ble beina blytunge og løfte, det var som de satt fast i gulvet under meg, og jeg som skulle vise at dette gikk lett som en lek.
Jeg fikk rett og slett prestasjonsangst, det føltes som om jeg skulle opp til eksamen, en følelse jeg alltid har når det kommer nye assistenter inn i bildet. Gud hvor jeg hater å gi fokus til denne forbanna sykdommen, for den fortjener ikke å bli ofret en eneste tanke,den fortjener ihvertfall ikke å ta stor plass i min hverdag.
Men denne gangen kom jeg ikke utenom, jeg måtte bare la meg bli evaluert, jeg måtte fokusere på det jeg slett ikke vil, jeg måtte fokusere på det å være syk. Nå tenker dere sikkert, “bare fokuser på det du fortsatt klarer”, “ikke fokuser på det negative”, men det går rett og slett ikke!! Jeg klarer ikke å finne en eneste god ting med å bli evaluert på den måten. Nødvendig er det selvfølgelig, det ser jeg jo, men det er like forbanna vanskelig hver eneste gang.
Hver gang føler jeg meg som en naken, nyklekket liten spurv. En skjør liten spurv som ikke har fått sine fjær enda. Det er noe med å bli avkledd bit for bit fremfor en ny person du ikke vet noenting om, du kan jo prøve selv, gå ut og kle av deg fremfor en vilt fremmed, sånn er det faktisk. Jeg kommer aldri til å venne meg til den sårbare følelsen, en følelse av fullstendig nakenhet, en grusom følelse som gjør at jeg har mest lyst til å synke ned i et mørkt hull.
Egentlig har jeg bare lyst til å si, “finn ut av det selv”, bare ligge der uten å gidde å hjelpe til, la de selv finne ut av hvordan de skal få meg opp. Men så er det den samvittigheten da, den tar meg hver gang, jeg klarer ikke å bare gi faen, så jeg biter det i meg hver gang, selv om hjertet mitt blør over en sårbarhet så grusom…
