Noen ganger stopper både tid og sted opp, ingenting betyr noe enn der og da, du befinner deg i en egen liten boble, og alt du føler på er at det er herlig å leve. Kvelden igår var slik for meg, sykdom og smerte forsvant til værs i det første tone fra “Halleluja” klinget fra scenen. Det var nemlig den sangen de åpnet med, og du kunne nesten høre et hjertesukk fra hele folkemengden.
Hele følelseregisteret mitt ble spilt på igår, minner fra en tid der sorgen over å ha mistet sin unge kjærlighet, men også gledene som livet har bydd på ble vekket til liv igår. Plutselig befant jeg meg tilbake på stuegulvet med vaskekosten i hånden, mens jeg svingte meg rundt til tonene fra “she so high” , bare for å i neste øyeblikk kjenne på sorgen over alle jeg har mistet. Tårene kjempet jeg imot hele kvelden, men etter å ha hatt noen tunge dager var denne kvelden akkurat det jeg trengte nå.
For selv om det bøttet ned, så kunne vi ikke ha brydd oss mindre, alt som betydde noe var at vi var sammen og at vi levde her og nå. Slike øyeblikk er det jeg lever for, det er i de små stundene jeg føler takknemlighet over å fortsatt få være i live, det er disse øyeblikkene som betyr alt for meg. Så idag sitter jeg her, lykkelig men sliten, takknemlig men ettertenksom, men mest av alt er jeg glad. Glad for at jeg fortsatt lever, og glad for at jeg fortsatt kan nyte livets små gleder…
