Han har mast, tryglet og bedt, sett filmen utallige ganger, “sånn mamma, se da”! Han har ropt og pekt på Tv skjermen, mens armene har gått til alle kanter. Hver dag etter barnehagen spør han, “når kommer postmannen”? Du skjønner, Isak har lyst på noe, og da legger han ikke akkurat skjul på det.
For midt i Kaptein Sabeltann filmen, en film han har sett ørten ganger, men som han ser om og om igjen, da kommer det. Han peker ivrig på Langemann og utbryter i ekstase, “sånn mamma, sånn drakt vil jeg ha”! For nå er vi i full gang med smokke avvenning, og da måtte jeg lokke med noe. Det tok han ikke lang tid for å finne ut av hva han ønsket seg, problemet var at ingen lekebutikker i nærheten hadde det kostymet.
Så derfor går han nå rundt og venter på “postmannen”, og hjelpe meg, jeg håper virkelig han kommer snart. For er det en ting disse smårollingene ikke har, så er det tålmodighet. Det går heller ikke an å forklare at det går noen dager før den kommer, for begrep om tid eier de heller ikke. Så enn så lenge får vi tåle litt mas, og heller håpe på at pakken dukker opp snart, for nå er Kaptein Sabeltann ut, nå er det Langemann som gjelder.
I dag har vi hatt nytt ansvarsgruppe møte her, og det betyr fullt hus og iherdig jobbing. Men i dag ble jeg litt skuffet. For det er ikke mye jeg ber om, ihvertfall ikke for meg selv. Men når jeg først ber om noe, i dette tilfellet ba jeg om hjelp for mine barn, da går det ikke. Nå er det ingen sin feil, men jeg føler at det skjer hver gang jeg først spør om noe som er viktig for meg.
Det blir nok en løsning etterhvert, men dessverre vil det ta lenger tid enn jeg så for meg. Men det er vel en del av livet, noen ganger går ikke alt på første forsøk, da må man bare prøve igjen.
Men det positive med møtet var kaken jeg hadde kjøpt. En deilig sjokoladekake med godt fyll. Du skjønner det at en av fysioterapeutene mine går snart av med pensjon , og det måtte vi jo markere litt. Så da passet det bra med litt kake idag, ungene satte ihvertfall pris på det, de hev seg over kakefatet så fort møtet var ferdig.
Snille fysioterapeuten min. For selv om hun offisielt går av med pensjon nå, så vil hun gjerne komme som frivillig og tøye meg. Fantastisk menneske er hun, og jeg tror ikke hun aner hvor mye det betyr for meg. For er det en ting som blir viktig når man er syk, så er det stabilitet og rutiner. Så når hun nå velger å fortsette av egen fri vilje, bruke sin dyrebare tid på meg, ja da blir jeg både rørt og ydmyk.
Så nå sitter jeg her, glad og avslappet, mens jeg hører fra sofaen, ” Mamma, kommer postmannen snart”?