Det er tidlig på morgenen, klokken er ikke seks engang. Det er mandag morgen, og jeg knyter joggeskoene. Vinteren er et tilbakelagt kapittel, våren er i ferd med å banke på døren, gresset er duggvått og luften er frisk. Jeg står på trappa, bare meg og bikkja, det er ikke en lyd å høre, resten av huset sover enda. Bikkja er klar, og det er jeg og.
Jeg starter rolig, grusen knitrer under føttene mine mens jeg løper sakte bortover veien. Bikkja følger meg, han lukter litt på noen gressbusker før han igjen løper ved min side. Jeg trekker inn den friske luften, fyller opp lungene med en ny vår og kjenner hvordan kroppen sakte men sikkert er i ferd med å våkne.
Jeg løper fortere nå, sakte øker jeg tempoet, nå har jeg fått asfalt under beina . En asfalt som fortsatt er kald etter nattens få minusgrader, men som i løpet av dagen vil bli varmet opp av solstrålene. Denne mandagen blir fin, himmelen er blå med lette makrellskyer i horisonten. Tre km er allerede unnagjort, bare tre igjen.
Kroppen min er i siget nå, pusten går raskere og jeg kjenner hvordan musklene i kroppen jobber hardt for å få meg fremover. Men nå er kroppen varm, det går lettere nå. Jeg føler jeg svever bortover veien, jeg hiver ikke lenger etter pusten, den går hurtig men kontrollert. Bikkja peser ved min side, men halen logrer lykkelig frem og tilbake.
Det er bare to hindringer igjen nå, to bratte bakker som må bekjempes før vi når vårt endelige mål. Jeg setter opp tempoet, spurten er igang. Jeg henter frem mine siste krefter, jeg er i den aller siste bakken nå. Jeg ser målet nå, jeg har det i øyesyn, jeg er tilbake til der jeg startet.
Vi klarte det igjen, vi nådde målet vårt, bikkja og jeg. Litt raskere denne gangen. Jeg setter meg på trappa og åpner en iskald Pepsi max boks. Kjenner hvordan den deilig avkjøler min tørre munn. Solen er så vidt kommet opp i horisonten, de første solstrålene treffer mitt kinn. Jeg lukker øynene et sekund, nyter en stille stund på trappa , føler hvordan lykkerusen sprer seg fra tærne og gjennom hele kroppen.
På den trappa hadde jeg noen av mine lykkeligste øyeblikk, på den trappa var livet perfekt. Nå er trappa borte, en rampe har tatt dens plass. Kroppen min er visnet bort og jeg kan ikke løpe lenger. Men ennå kan jeg føle hvordan det var, ennå kan jeg smake hvordan det føltes, ja for der og da, i det lille øyeblikket, bare meg og bikkja, ja da VAR livet verdt å leve….
