Nå sitter jeg her lettere frustrert over tingenes tilstand, tårene renner i strie strømmer over håpløsheten som jeg befinner meg i for tiden. Jeg er sliten av å hele tiden måtte gjenta meg selv, starte setningen på nytt fordi den ene personen ikke forstår hva jeg sier. Jeg blir sliten av å hele tiden tenke på hvordan jeg formulerer meg, for selv de enkle ting blir misforstått. Idag nådde jeg bunnen bare på grunn av en liten idiotisk misforståelse.
For når alt må sies korrekt hele tiden, når man hele tiden veie sine ord, ja da går luften ut av meg, da kommer tårene over denne forbanna sykdommen. Idag var det fjernkontrollen til hvilestolen som utløste det hele, den bidro til at ballongen sprakk denne gangen. For selv om jeg har min faste assistent på formiddagen, så pleier hun normalt å bare jobbe ettermiddag. Dette er på grunn av litt språkproblemer, jeg må hele tiden tenke meg om før jeg sier noe, og selv da er det ikke sikkert hun forstår.
Derfor var jeg allerede sliten når min nye assistent kom på jobb i ettermiddag. Men jeg tenkte i mitt stille sinn at det måtte nok gå bedre med kommunikasjonen med henne, vi prater i det minste samme språk. Det er ingenting å si på innsatsviljen hennes, problemet er at jeg ikke eier tålmodighet for tiden. Så når jeg ga instrukser om at hun måtte trykke på grønn og rød pil samtidig, så fant ikke hun den grønne pilen for i hennes øyne var den gul, og dermed rant begeret mitt over.
Tenk, så lite skal til før kaoset er komplett, så lite skal til før alt rakner. Stakkars jente, hun må jo ha følt fortvilelsen på kroppen . Hun er jo sikkert usikker på hvordan ting fungerer, men når jeg følte jeg måtte pirke på hver minste detalj så brast det for meg idag. Det er en grusom følelse når man ikke blir forstått, det gjør deg både frustrert og utrygg.
Jeg som hadde en plan om gi litt blaffen, la andre ordne opp for en gangs skyld, den planen røk ut vinduet i det øyeblikket gubben kom hjem. Idag hadde jeg trengt at han tok kommandoen litt, tok litt ansvar når han så at her gikk det rett vest. Men han så det ikke før det var for sent, katastrofen var et faktum lenge før han innså at jeg var helt på felgen.
Det verste er at jeg føler meg så forbanna ensom for tiden, for jeg blir det når jeg ikke blir forstått. Men jeg prøver hele tiden å slippe litt mer tak, jeg prøver å la være å bruke kreftene mine på unødvendige ting. Jeg prøver hver dag og finne små lysglimt som kan bidra til at dagen blir litt bedre, og dagen i dag er intet unntak. For idag fikk jeg et bilde tilsendt av min lillebror, et bilde som brakte frem smilet rundt min munn og som varmet mitt hjerte. Så et bilde og en stykk våt hund, det har tilsammen bidratt til at denne dagen ikke ble så aller verst likevel…
