Nok en ny uke ligger fremfor meg, nok en mandag har meldt sin ankomst. Dette blir en utfordrende uke, ikke bare for meg men også for min mann. For jeg har bare en assistent på jobb de neste to ukene, ja bare en assistent som er kjent med hvordan ting fungerer her. For jeg har en ny assistent og, men jeg føler meg ikke trygg på forflytningsbiten med henne enda. Hun har heller ikke fått nok opplæring til at det skal gå bra, så her sitter jeg og prøver å pønske ut hvordan jeg skal komme meg ut av stolen.
Denne uken og neste blir utfordrende, jeg skal virkelig få testet meg, jeg er nå glad for at jeg har min faste assistent på formiddagen, for ellers hadde jeg vel blitt liggende. Det er ikke bare rosenrødt å ha en BPA ordning, for man blir fryktelig sårbar når bemanningen svikter, det er tross alt hele min tilværelse det er snakk om, mitt liv og min hverdag. Siden den nye assistenten heller ikke kan kjøre bilen min, så må min mann hente selv i barnehagen fremover, alt ble litt snudd på hodet her, og vi må planlegge hver minste lille detalj.
Det å “tenke sjøl” er oppskrytt i denne familien her, av og til føler jeg at jeg tenker for alle, jeg prøver å være føre var på alt for tiden, og når jeg ikke er det så dukker det ene problemet opp etter det andre. Men jeg har bestemt noe for meg selv, denne gangen skal jeg gi litt faen, jeg skal ihvertfall ikke stresse over noe jeg ikke får gjort noe med, jeg skal lene meg tilbake og la andre ordne opp, har du et problem sier du?? Sorry, men jeg streiker!
Så idag var første dagen på noen utfordrende uker, og selv om min mann visste at han måtte hente i barnehagen, så ringer han likevel hjem og klager sine arme råd. Så min datter måtte hive seg rundt for å hente, og hun var ikke særlig fornøyd med den beslutningen. Så resten av uken streiker jeg, denne gangen skal jeg ikke kave meg opp over tankeløshet og dårlig planlegging, denne gangen skal jeg ta livet med ro.
Jeg kunne jo ha lagt skylden på at jeg er dødssyk, sliten og lei. Men min mann biter ikke på den unnskyldningen, selv ikke ALS er en god nok grunn 🤣Så syk eller ikke, jeg slipper ikke unna, men denne gangen skal jeg ikke stresse unødvendig, denne gangen skal jeg la tingene gå sin gang. Uansett så pleier det å ordne seg likevel, så selv om jeg synes det er litt skummelt å ikke ha de vante rutinene på plass, så tror jeg at det kan komme noe godt ut av det likevel.
Så nå sitter jeg her, det regner i bøtter og spann ute, noe jeg fikk merke når min vakre firbeinte kom tilbake fra luftetur. For han spør ikke først, han tar seg tilrette, akkurat som resten av familien 🤣Så her sitter jeg altså med en stykk klissvåt hund på mitt fang, og lurer på hva resten av dagen vil bringe…
