Når hestekrefter skal måles…

Jeg hørte den komme , lyden var ikke å ta feil av.

En skinnende rødfarge kom til syne , solstrålene fikk lakken til å danse.

Det begynte å krible i kroppen , en sitring spredte seg fra hode til tå.

Gleden kunne sees på mils avstand , mitt smil sier mer enn tusen ord.

 

Jeg var klar , en rød Corvette sto glinsende på plassen.

To sterke armer løftet meg stødig opp , i de armene er jeg bestandig trygg.

Stødig ble jeg overført fra et sete til et annet , et varmt skinnsete ble mitt nye underlag.

Tenningen ble vridd om , bilbeltet ble strammet rundt min kropp.

Kriblingen økte på , det var nesten som om jeg var tenåringsjente igjen.

Sjåføren satte bilen i gir , en skinnende rød Corvette var klar.

En beroligende brummelyd fylte plassen , en lyd som varslet meg om hva jeg hadde i vente.

Gatene i Vardø ventet , asfalten ble forvandlet til en rød løper.

Vi startet rolig , det var føltes som om den gled over asfalten.

Men plutselig kjente jeg det , bilen ga varsel om at den var klar.

I en sving ble jeg trykket bak i setet , men det gikk like fort over som det kom.

Jeg hadde fått en forsmak , og bedre skulle det bli.

For etter å ha saumfart smågatene i Vardø la sjåføren om ruten , og jeg visste hva som ville komme.

Under havet ventet jeg , ventet på at tunellåpningen skulle komme til syne.

Små elektriske støt tok over kroppen , de ga varsel om at jeg var klar.

Som et barn på første skoledag satt jeg der , og når lyset ønsket oss velkommen var jeg overklar.

Men det ble ikke helt den starten jeg hadde håpet på , for fremfor oss lå det en bil.

Denne sjåføren hadde tydeligvis god tid , tid jeg ikke hadde.

Jeg fikk tanker som ikke egner seg på trykk ,

men før jeg hadde tenkt ferdig hadde min sjåfør fått nok.

Et gir jeg ikke visste fantes ble satt inn , selv Reodor felgen ville hatt problemer med å følge.

Smilet mitt ble klistret utover setet , det var bare fortennene som satt igjen.

Et øyeblikk følte jeg meg vektløs , kroppen bare fløt under meg.

Jeg prøvde å snu hodet , men det var som boltret fast i nakkestøtten.

Gubben sto på platten og ventet , men lite visste han hva han ventet på.

Et puslespill ventet , bitene måtte settes sammen igjen.

Fortennene satt fast i frontruta , håret mitt lå i bakvinduet et sted.

Føtter og armer hadde byttet plass , og brystene mine hadde endelig fått et kjærkomment løft.

Sånn kan det altså gå , 400 hestekrefter hadde blitt testet.

Takket være gubben er jeg nå satt sammen igjen , jeg mangler bare en ting.

Ræva mi er forsvunnet , ikke vet jeg hvor den er blitt av.

Den ligger sikkert enda i en rød Corvette , og gjør seg klar for en ny tur….