Når gubben føler seg bekvem…

Jeg har alltid beundret min mann for en ting, han driter nemlig i hva andre tenker om han. Selv er jeg nok hakke mer selvhøytidelig, jeg har nok alltid brydd meg litt for mye. Selv om han har noen kilo for mye, og en hårvekst som vokser uhemmet alle andre plasser enn på topplokket, stopper ikke det han fra å stå fremfor speilet og flekse muskler mens han føler seg som en supermann.

For meg er han jo nettopp det, min lille runde,littirriterenenoenganger supermann, selv om jeg aller nødigs vil slippe å se han i en tettsittende trikot. Men noen ganger drar han den bekvemmeligheten litt for langt, noen ganger har jeg bare lyst til å synke ned i et stort hull. Som den gangen vi giftet oss og sjekket inn på hotell, ett uforglemmelig øyeblikk, ja ihvertfall for noen …

10 desember 2016 var den store dagen, en dag vi hadde bestemt oss for bare noen måneder før. For vi fikk det plutselig travelt, jeg ville gå opp kirkegulvet mens jeg enda kunne, dessuten var vi blitt foreldre året før. Min mann er ikke en særlig romantisk fyr, faktisk så tror jeg ikke ordet romantikk finnes i hans vokabular. Så da jeg foreslo planen om giftermål mens han hvilte middag etter en arbeidsdag, fikk jeg noen grynt tilbake som jeg tolket som et ja.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Brudekjole ble bestilt i en faderlig fart, festlokale ble bestilt, innbydelser sendt ut, og sist men ikke minst, hotellrom til brullypsnatta booket. Som vanlig var min mann ute av syne, han vet å gjemme seg unna når det er arbeid på hjemmefronten. Så egentlig hadde han bare med å møte opp ved alteret på rett dag til rett tid, og av erfaring vet jeg at det kan være vanskelig nok for en aldrende, grå gubbe. 

 Vi passet på å gjemme to utslitte klogger, vi tar ingen sjanser her i huset. Føttene til min mann har formet seg etter innsiden på kloggene, de heller liksom litt til ene siden. Jeg syns det var litt rart at han plutselig begynte å gå på skrå over stuegulvet, men det er altså forklaringen. Både vielsen og festen etterpå var helt etter vår stil, familie og venner samlet til en fin stund, en dag vi aldri kommer til å glemme. 

Kvelden ankom og vi trakk oss tilbake, sammen med et vennepar sjekket vi inn på hotellet i bykjernen. Det var en rar følelse å komme trillende inn på hotellet i rullestol iført brudekjole, men alle gratulerte oss på vei inn til resepsjonen. 

Vi koste oss i baren med noe godt og drikke, en perfekt avslutning på en perfekt dag. På vei opp på rommet bestilte vi frokost på døren, vi giftet oss tross alt bare en gang. 

Det er her komikken begynner, det er her min mann drar sin bekvemmelighet litt for langt. For jeg lå enda i senga da det banket på døren, min mann derimot hadde vært oppe en stund og gikk nå og trippet småsulten rundt på hotellrommet. I det han åpner opp døren er det akkurat som han kommer på det, han hadde nemlig glemt noe viktig. 

Jeg vet ikke hva det var som frisket opp hukommelsen hans, kanskje var det den smånervøse latteren på ungjenta utenfor døra, eller det flakkende blikket når hun kom inn i rommet. Stakkars jente, hun visste ikke hvor hun skulle feste blikket, for der sto min aller kjæreste nærmest i nettoen fremfor henne. 

Han sto der og klødde seg ubekymret på sin hårete kulemage, og alt jeg klarte å tenke på var “takk og lov for at trusa i det minste er hel”, det er nemlig ikke noen selvfølge for min egen lille supermann…