Det er ingen tvil om at både jeg og gubben har mistet mange venner etter jeg ble syk.
Den første tiden forsvant de som fluer, uansett hvor mye jeg prøvde å opprettholde kontakten så var sykdommen alt de så.
Frykten for det som ventet ble for mye for dem, de valgte heller å trekke seg unna.
De klarte ikke se på hva sykdommen gjorde med meg, det var en av de forklaringene jeg fikk. Avstand ble deres løsning, og de ba om forståelse for deres valg.
Som om ikke sorgen over sykdommen var nok så fikk jeg enda en sorg i tillegg, og det eneste som hindret dem var deres egen frykt.
Åtte år etter sitter jeg her fortsatt, og jeg kan ikke la være å undre over hva de tenker nå.
Har de endret sitt syn på disse årene? Ser de at det er fint mulig å ha et godt liv på tross av ALS?
Jeg håper de ser det, og jeg håper de ser at jeg lever som aldri før.
Tenk om de hadde valgt å sette sin egen frykt til side, tenk om de hadde turt å bli med på denne reisen sammen med meg. For da ville de sett at livet ikke stopper opp selv om man får en dødelig sykdom, da ville de sett at mitt fokus er ikke på slutten men heller på reisen som tar meg dit. Livet med tre små bokstaver har åpnet øynene mine, nå vet jeg hva som virkelig betyr noe i livet.
Vi har kanskje mistet mange i løpet av disse årene, men til gjengjeld har vi lært noe viktig. Vi har nemlig lært at vi ikke må la frykten hindre oss i og leve, og dersom man klarer å overvinne frykten er belønningen enorm. Jeg har full forståelse for at for noen blir frykten med denne sykdommen vanskelig og svelge og at det er vanskelig å være vitne til hva den gjør med meg.
Men når jeg ser tilbake på den reisen vi har hatt så langt så ser jeg også hvor mye vi har lært, og den lærdommen ville jeg ikke vært foruten. Jeg bare håper de som valgte å dra den gangen når lynet slo ned ser at jeg valgte livet, for selv om jeg lever med døden på skuldrene hver dag så lever jeg som aldri før…
Håper disse menneskene skjønner i dag at vi ALLE lever med døden på skuldrene, og at tre små bokstaver, eller fem, kan plutselig snu opp ned på enhvers tilværelse og liv. Vi får hver vår reise, og jeg er veldig glad for at du og dine dukket opp i min 🥰🐰
Min første tanke som for gjennom hodet var at det var et veldig egoistisk tankesett hos de vennene som trakk seg unna. Selvfølgelig gjør det vondt å se en venn bli syk – jeg vet litt om det… og få en diagnose som gjør at det ikke blir bra heller… Men valget om å være på lag – gi støtte – den forstår jeg ikke at de ikke var villige til å være med om. Men de om det – det er deres tap.
Og du og din mann`s tap også på en måte – men dere står sterkt sammen.
Hva tenker disse “vennene” nå… de vet i allefall ikke hva DE har mistet av verdi i vennskap de gikk ifra.
GOD PÅSKE TIL DERE 🙂
Glad påske! Jeg vil bare si at om man har gått glipp av din humor (ofte på bekostning av gubben og deg selv), samfunnsengasjement, fotball-iver (usikker på lag da..), tilstedeværelse som mamma, sulten på livet (tre bokstaver stopper deg ikke) og fantastisk inspirerende visdom om takknemlighet til livet her og nå – ja, så har man mistet noe jeg setter utrolig pris på. At du har vært åpen, villig til å dele og ikke minst hatt evne til å formidle alt vi skal være takknemlig for og alle små/store øyeblikk – ja, det beriker mitt liv og gjør meg lykkeligere. Har man trekt seg unna, av ulike årsaker, ja vel – men ta opp kontakten selv om det kan være vrient. Ta vare på hverandre – god påske!!!
Herregd, hva slags folk er det egentlig dere har vært belemret med!??
Jeg mener.. DE orket ikke se på hva sykdommen ville gjøre med deg!? Hva da med DEG som er nødt til å leve med hva den gjør med deg!!
For å være ærlig, tilsier dette her en mennesketype dere åpenbart er best tjent med å bli kvitt uansett..