Jeg prøver så godt jeg bare kan å fokusere på det positive i livet, de små lysglimtene som dukker opp i løpet av dagen, de små øyeblikkene som gir mye glede og varme. Stadig prøver jeg å gripe etter det lille halmstrået som gjør at jeg orker å fortsette kampen, fortsette å kjempe mot denne endeløse og meningsløse sykdommen.
For dette er en endeløs kamp, ihvertfall føles det sånn. For mens andre syke kjemper for å bli frisk eller for å få funksjoner tilbake, så kjemper jeg for å holde meg i live så lenge som mulig. For jeg vet at døden er siste endestopp, det er ingen vei utenom, jeg kjemper for å holde døden unna lengst mulig.
Det høres ganske så meningsløst ut og kjempe en kamp som jeg aldri kan vinne, for uansett hvor hardt jeg kjemper, så vil sykdommen vinne til slutt. For litt etter litt bryter den ned kroppen min, litt etter litt dør enda en kroppsdel, sakte men sikkert dør kroppen min litt hver dag. Men gudene skal vite at jeg prøver. For når tommelen blir lam, så fokuserer jeg på de andre fingrene, prøver å bevege de mest mulig for å opprettholde funksjonen lengst mulig.
Kjemper meg på beina hver dag, med hjelp fra assistenten, bruker mye krefter på å flytte meg gående en meter, nettopp fordi det er viktig for meg at det lille jeg klarer, opprettholdes lengst mulig. Men for en kamp det er ! For kroppen stritter i mot, enhver bevegelse jeg gjør forårsaker smerter, ja noen ganger er jeg så stiv i kroppen at det føles som om jeg må knekkes ut av hvilestolen. På forrige kontroll sa Nevrologen min, “du klager aldri du Fru Brosvik”. Nei og det er det en grunn til.
For det hjelper ikke å klage, det hjelper ikke å syte! Det tapper meg bare for unødvendig energi, dessuten får jeg ikke hjelp når jeg nevner komplikasjonene mine, selv om jeg vet det finnes medikamenter der ute som kan hjelpe. Kampen blir enda hardere når legene mener det er innbilte smerter man har. Tro dere meg, det er det ikke!!
Jeg kan skjønne de som gir opp, for jeg har også dager der jeg ikke har lyst til å stå opp, jeg har også dager der jeg tenker hva er liksom vitsen. Men for meg er det å gi opp ikke et alternativ engang, jeg kan ikke bare legge meg ned og se at livet passerer, for jeg må fortsette min kamp. For jeg er først og fremst en mor, jeg er en kone, jeg er en søster og en datter.
For dem må jeg fortsette, for dem må jeg kjempe, de sparker meg i baken når jeg trenger det, de plukker meg opp når jeg ligger nede, de gjør det enklere å leve. For når min datter syter over blåmerker, eller Isak gråter over et skrubbsår, så er det ingen tid for selvmedlidenhet, da må jeg fokusere på dem, da er det tid for å være det jeg først og fremst er, nemlig en mamma…
