Er det en ting vi mennesker er gode på så er det å omstille oss, uansett situasjon så har vi en evne til å tilpasse oss. Her sitter jeg i godstolen min og tenker på livet mitt før tre små bokstaver, men det livet føles bare ut som et fjernt minne. Fortiden ligger bak meg, for hver dag som går blir minnene svakere. Livet jeg levde før er blitt fortrengt, det var nødvendig for å overleve.
Når jeg fikk diagnosen ALS skjønte jeg at livet mitt aldri ville bli det samme igjen, og skulle jeg klare å kjempe meg videre var jeg nødt til å legge mitt gamle liv bak meg. Men det har vært beintøft, det tok lang tid før jeg så lyset i tunnelen. Det mørket som la seg over meg når jeg fikk diagnosen var så altoppslukende at jeg ikke visste om jeg kom meg videre, de første ukene hadde jeg ikke lyst til å stå opp.
Jeg husker enda hvordan det var, å våkne opp og innse at det ikke det var et mareritt.
Hver morgen våknet jeg opp til en ny dag, og hver morgen tok det meg to sekunder før jeg forsto at marerittet var blitt min nye virkelighet. Det var som å få en knyttneve i magen hver morgen, redselen for fremtiden slo pusten ut av meg.
I begynnelsen var ikke livet mitt verdt å leve lenger, jeg så ingen vits i å kjempe mot tre små bokstaver.
Der og da trodde jeg at jeg skulle dø innen året var omme, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sitte her syv år etter. Men det gjør jeg altså, det jeg så på som umulig den gangen har blitt min nye normalitet.
Sammen har vi klart å lage en ny hverdag, vi har lagt livet vi hadde før bak oss.
Noen ganger prøver vi å huske, hente frem minner fra hvordan det var før tre små bokstaver slo ned.
Men for hver dag som går viskes minnene litt mer ut, bildene som ruller over skjermen føles ikke virkelig lenger. Og det er et bevis på at vi har klart å gå videre, noen ganger må man glemme fortiden for å komme seg videre….
🥰 Klem ❤️❤️