Hver dag sitter jeg fanget i en stol, uten mulighet til å rømme når jeg trenger det som mest.
Jeg kan ikke gå på badet å gråte i stillhet, jeg kan ikke ta på meg joggeskoene og løpe meg en tur når jeg blir frustrert. Alt jeg kan gjøre er å sitte der, sitte stille og føle på alle følelsene. Det er det verste med denne sykdommen, at jeg ikke har mulighet til å få utløp for alle følelsene.
Det var så enkelt før, når jeg hadde en kropp jeg kunne bruke.
Da kunne jeg gå i dusjen å gråte ut, det var ingen som kunne se mine tårer da.
Ble jeg sint kunne jeg bruke min sterke stemme, rope ut og si tydelig i fra.
Og ble jeg frustrert var valget enkelt, ta på seg joggeskoene og løpe det av seg.
Men nå er alt blitt mye vanskeligere, for selv om kroppen min ikke fungerer lenger så er følelsene de samme.
De har faktisk økt i styrke, det jeg følte før kan jeg nå gange med to.
Tre små bokstaver har ikke bare fanget min kropp, de har også fanget mine følelser.
Noen ganger føler jeg meg som en sommerfugl i et syltetøyglass, sakte men sikkert kveles jeg i min egen luft.
Uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke unnslippe, jeg vil for alltid være en fange i min egen kropp.
Noen ganger føler jeg meg som en tikkende bombe, jeg kan høre tikkingen inni meg.
Jeg kan føle hvordan frustrasjonen vokser, og siden jeg ikke klarer å få utløp for følelsene lenger så hoper de seg opp. Alt er bare kaos, og noen ganger er det lite som skal til for å utløse bomben inni meg.
Jeg har stukket av mange ganger, uten å tenke på konsekvensene har jeg spinnet bortover grusveien bare for å være i fred. For det er det jeg savner mest, privatlivet mitt.
For noen ganger føler jeg meg trengt opp i et hjørnet, et hjørne jeg aldri kommer meg ut av.
Alt jeg vil ha er litt tid for meg selv når kaoset raser inni meg, jeg vil bestemme selv når jeg er klar til å prate om ting. Men her sitter jeg fanget i en stol, og jeg vet at jeg aldri slipper ut av dette fangenskapet…
Det der skjønner jeg så forbaska godt. Jeg har et stort behov for alenetid. For å sortere følelser og tanker.
Uansett hvor mye jeg prøver er det ikke mulig å sette seg inn i hvordan det må være å ha det som deg med din sykdom. Når man vet hvordan livet var som frisk må det være rett og slett grusomt. Det å ikke lenger kunne bestemme over sitt eget liv er jo en uutholdelig tanke.Jeg er kjempe imponert over deg men skjønner veldig godt din frustrasjon. Du er ofte i tankene mine selv om jeg ikke kjenner deg💓
Dette med å bare slippe alt og rømme for en stund, har vi nok alle behov for – og vi kan gjøre det.
Du kan ikke… du er fastlåst… og jeg føler bare brøkdelen av frustrasjonen som bygger seg opp inne i kroppen din.. Tanken på å rømme til skogs eller What ever bare for en stund er ikke mulig. Tankeflukt inne i eget hode er jo greit nok det, men dette andre – å fysisk stikke seg unna litt.
Håper dagene dine er så gode som mulig gode du <3