Når alt svikter

Jeg er på mange måter en av de heldige , en av de som fortsatt har det godt.

Selv med en dødelig sykdom så ser jeg det , ser at det livet jeg nå lever er ikke prisgitt.

Ofte får jeg meldinger om nye sjeler , nye sjeler som har fått ALS.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Meldinger som får hjertet mitt til å briste hver gang , jeg gråter for hver ny sjel som får denne sykdommen.

Men det som gjør mest vondt er å høre om alle deres kamper , kamper som gjør situasjonen umenneskelig.

For jeg ser det gang på gang , forskjellene er og blir store.

Så store at mennesker velger å gi opp , orker ikke ta opp kampen.

Sykdommen i seg selv er nok , det finnes ikke krefter til noe annet.

Men jeg husker enda den dagen jeg gikk ut av et sykehuskontor , livet var over og alt var mørkt.

Hvor var krisehjelpen da? Hvor var hjelpen når jeg trengte den som mest?

Jeg er ikke den første som har fått denne sjokkbeskjeden alene , og dessverre tror jeg ikke jeg er den siste heller.

Ingen hjelp når jeg kom hjem , ingen som ringte for å høre hvordan det gikk.

Hadde det ikke vært for mine stakkars foreldre den dagen , så hadde jeg aldri kommet meg gjennom dagen.

Aldri har jeg følt meg mer alene , og verre skulle det bli.

Alene måtte jeg fortelle mine barn at deres mor skulle dø , hvor var støtteapperatet da?

På tross av dette så føler jeg meg heldig , på tross av alle kamper så har jeg noe ikke alle har.

Jeg har en familie som alltid er der , jeg har en familie som aldri gir opp.

De kjemper med meg , de gir meg støtte når jeg trenger det som mest.

Uten dem hadde jeg vært fortapt , uten dem vet jeg ikke om jeg hadde orket.

Derfor gjør det så innmari vondt , vondt å høre om alle de som ikke har det samme som meg.

Tryggheten fra familien er alfa omega når man står i en krise , en trygghet alle burde ha.

Men jeg får stadig meldinger , meldinger om et mørke så stort.

For det er nemlig ikke alle familier som klarer , sorgen i seg selv er for stor.

Noen familier velger å kaste inn håndkleet før kampen har begynt , de har ikke krefter til å prøve.

Mange med denne sykdommen er helt alene , hverdagens kamp må de klare alene.

Kampen for livet er tung nok som den er , og jeg beundrer deres styrke.

Jeg tror ikke jeg hadde klart det , uten min familie hadde jeg ikke orket…