Jeg får jevnlig tilsendt både brev og mail, men noen henvendelser stikker seg ut. Fremmede mennesker har sett meg, lest min historie i et blad eller avis. Jeg blir rørt, for min historie har vekket noe i folk, og jeg er heldig som har fått opplevd så mye nestekjærlighet fra fremmede mennesker.
For jeg har kun fått fine ord tilsendt, støtte og omsorg lyser imot meg. Mange vil hjelpe men vet ikke hvordan, andre mener de har kuren bare jeg tror. Jeg har min tro men jeg er ikke sikker, jeg tviler av og til om det er noe mer.
Derfor blir jeg litt misunnelig når jeg møter mennesker som er skråsikker i sin tro, mennesker som aldri er i tvil. De har funnet sin vei og den er de trofast mot, de vet hva som venter og hva som hjelper. Av og til skulle jeg ønske det var meg, for da ville kanskje ikke redselen vært så stor.
For en stund siden fikk jeg et brev, tre sider med løkkeskrift lyste mot meg. Bare det gjorde meg rørt, for i denne digitale verden er det en sjelden vare med håndskrevet brev. Jeg husker at jeg tok vare på alle brevene jeg fikk i ung alder, og dette brevet minte meg om en svunnen tid.
Dette brevet var fra en mann, en mann med sin tro. Han hadde sett meg på Tv og ville gjerne hjelpe, han mente jeg burde komme på et møte. Visjon Norge var hans vei til fred, og nå ville han dele denne freden med meg.
Problemet er at jeg ikke tror, ja ihvertfall ikke nok. Jeg er blitt forbannet med en skepsis, en skepsis til lette løsninger. Alt tar jeg med en klype salt, og når noe virker for godt til å være sant skygger jeg banen. Noen ganger irriterer det meg at jeg er sånn, mens andre ganger er det en velsignelse.
Likevel tror jeg det er noe der ute, jeg tror det skjer mer mellom himmel og jord enn det vi ser. Men jeg tror ikke på mirakler, og jeg tror heller ikke på at urter laget i Uganda kan gjøre meg frisk. Jeg tror ikke, og kanskje det er hele problemet, min tro er ikke sterk nok.
Ja det er ihvertfall det jeg har hørt noen ganger, at jeg må tro for at det skal virke. Men det klarer jeg ikke, men gudene skal vite at jeg prøver. Jeg prøver å tro hver gang jeg prøver nye vitaminer som skal hjelpe, jeg prøver å tro når jeg bestiller fjernhealing for ørtende gang. Jeg lukker øynene og prøver å tro så hardt jeg bare kan.
Men fortsatt er jeg syk, ingenting av det jeg har prøvd har virket. For dessverre er det mange der ute som bruker din sårbare situasjon, de bruker den til sin egen fortjeneste. Jeg prøver det jeg kan innenfor rimelighetens grenser, men jeg sliter med å tro.
Likevel er jeg ydmyk, jeg føler meg priviligert over å få slike henvendelser. For jeg mottar en varme, en nestekjærlighet så stor. Og hvem vet, kanskje jeg en dag får noen varme hender på meg, og hvis jeg da tror hardt nok så blir jeg frisk….
2 kommentarer
Tro og tvil er et vanskelig tema. Jeg beundrer de som er sterk og uten tvil, både de som tror på at det finnes en himmel og de som ikke tror det er noe mer. Selv vet jeg ikke. Men jeg håper og tror at jeg en dag skal få møte igjen mine kjære og hadde jeg ikke hatt troen på at en dag skal jeg få møte min dyrebare skatt, den lille som var i magen min i ni måneder, så var det bare slutt. Uten at noen kunne si hvorfor, kom en stille baby. En gang skal vi møtes igjen, det håpet kan jeg ikke gi slipp på. Og mine foreldre som gikk bort så alt for tidlig, de er barnevakt nå.
Mange vil nok kritisere meg og si at jeg er en drømmer. Neida, jeg er ikke det. Livet mitt har lært meg å være realist, men drømmen skal ingen får ta fra meg. Det får da være måte på.
Ellers så vet jeg at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare. Jeg har opplevd det. Og den største skeptikeren, mannen min, som nærmest har ledd av “fantasiene” mine, ble blek her for en tid tilbake. Fra er være nei er han nå kanskje…
Derimot har jeg ingenting til overs for sånne som visjon Norge som prøver å skape frykt for å tjene penger i disse dager. Det er en kyniske de skal holde seg for god til om de er kristne og vil hjelpe. Er heller ikke første gangen de får kritikk for framgangsmåten sin. Mennesker i siste fase, kreftpasienter som er gitt opp, tynes for titusener. Takk, men nei takk. Penger kan ikke redde noen.
Jeg skjønner at det ikke er greit med kontrollene om legene oppfører seg som fjått, men det er faktisk du som bør bestemme hva som er greit og ikke greit å snakke om. Send de en e-post før neste kontroll (be om tilbakemelding på at legen har lest og forstått) der du skriver rett ut at nå har dere snakket hull i halsen og alt sånt så mange ganger at når er det nok. Du har skjønt det og det kan dere ta opp igjen når det blir aktuelt. Om mange, mange år. Sleng gjerne på en sånn kommentar om at det er mange andre måter å dø på, både for legen og deg, før det blir aktuelt med hull i halsen. Kanskje legen tenker seg litt om da? Eller er det en sånn lege som bare må snakke om sånt? Da ber du om ny lege. For du skal ikke grue deg til kontroller.
Klem fra snøleie meg i nord.
Først må jeg berømme deg for at du deler Kristin , du har opplevd en mors verste mareritt💜Bare tanken får hjertet mitt til å briste, du er sterk. Tusen takk for at du er du 💜