Men så kom angsten…

De siste dagene har jeg våknet jeg opp med en uro i hele kroppen, en indre uro som alltid dukker opp ved jevne mellomrom. Klumpen i magen er et faktum, og hjertet kjennes ut som det er på vei ut av brystet. For hver gang jeg opplever store øyeblikk så kommer den, snikende som et ullteppe legger den seg over mitt bryst. Angsten vender stadig tilbake.

 

For tankene får jeg ikke gjort noe med. Tanker som “hva hvis dette er slutten”, “er det derfor jeg har opplevd så mye på kort tid”, ” kanskje alt dette betyr at jeg skal dø snart”. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 

Det er angsten som prater, og den lammer hele min kropp. Den lille kroppsfunksjonen jeg har igjen fordufter på et blunk, og alt jeg har lyst til å gjøre er å sove.  Likevel tvinger jeg meg opp hver dag, selv om det koster mye krefter.

 

Men noen ganger gjør det bare vondt, det gjør vondt å bare puste. De siste dagene har jeg blitt grepet av en panikk lignende følelse. En følelse som river og sliter i meg fremdeles. Den startet når jeg fikk høre om at det var en ny medisin på vei, et ørlite håp ble tent.

 

Jeg er nemlig blitt redd. Jeg er redd for å håpe. For når man blir “sviktet”gang på gang, så orker man ikke utsette seg for det lenger. Så jeg tør ikke håpe lenger, jeg orker ikke å bli skuffet en gang til. Det kom som kastet over meg, en redsel så stor. Redselen for at mine barn skal igjen måtte se på at håpet forsvinner ut i intet.

 

For selv om jeg ikke tør å håpe så gjør de det. De håper hver dag at det skal komme noe som kan stoppe denne sykdommen. Nettopp derfor tar angsten meg, den griper tak i meg som en kald klo. Jeg har ikke krefter  til å se på at de blir skuffet igjen, jeg blir helt tom ved tanken på at de skal oppdage at deres mamma ikke blir tatt med i betraktningen igjen. Jeg vil jo så gjerne, få en mulighet til å prøve. For det betyr så uendelig mye, ikke bare for meg, men for oss alle.

 

Det siste jeg vil er at mine kjære skal stå med kisten min og være bitter fordi vi ikke har prøvd alt, eller i denne sammenhengen, fått lov til å prøve alt. Jeg er redd for at de skal sitte igjen med følelsen av at “hadde vi bare gjort mer”, og bare tanken på det får meg til å krympe innvendig.

 

Så derfor sitter jeg her med en klump i magen. En klump i magen som bare vokser. Jeg er nemlig ikke klar ennå, jeg har ennå mye jeg vil oppleve. Så når mørket kommer i kveld og jeg igjen ligger på min pute. Da skal jeg be en stille bønn om styrke og mot, for akkurat nå mangler jeg begge deler…

 

Fotograf : Trond Reigstad