Jeg er forbanna. Rasende over at mitt liv ikke ser ut til å være av betydning. Faktisk så slo det meg idag tidlig når jeg våknet hvor lite et menneskeliv egentlig er verdt for noen. For når jeg ser meg rundt, så ser jeg mange som er i samme situasjon som meg. Jeg ser en lidelse så stor. For alt vi mennesker har er håp for vår egen fremtid, håp for vårt eget liv. Men hva gjør man hvis det håpet blir slukt gang etter gang, hva gjør man når ingen løfter en finger for å hindre at du dør? For det føles sånn ut for meg idag, og hvis dere vil lese om hvorfor, så kan dere lese innlegget jeg skrev tidligere i dag HER.
Men selv om jeg er forbanna, så er jeg også takknemlig. For det er nemlig den samme forbannelsen som bidrar til at jeg sitter her idag. Jeg er takknemlig for at jeg fremdeles orker, takknemlig over at jeg fremdeles har krefter til å kjempe. For tro dere meg, jeg gir meg IKKE med det første!!
Jeg har også en annen grunn til å være takknemlig idag. For jeg hadde nemlig en nær venninne som jeg ble kjent med på videregående, og vi to var som erteris sammen. Men når jeg ble syk avsluttet jeg kontakten fordi jeg ville skåne henne, jeg ville ikke påføre henne mer lidelse enn hun allerede hadde. Jeg tror jeg har tenkt på henne hver dag siden, og på søndag dukket hun plutselig opp i fakkeltoget.
Jeg ble så glad at tårene kom, så nå har vi endelig fått kontakten igjen. Det er egentlig rart det der, for det er nemlig en tid for alt. Kanskje vi trengte den tiden fra hverandre for å bygge oss opp på hver vår kant. Men nå er vi ihvertfall sterkere begge to, og jeg gleder meg til fortsettelsen.
Idag har vi også hatt møte med BPA firmaet jeg bruker, for dessverre så er det fortsatt ustabilt på assistent fronten. Men på dette møtet deltok også min mann for første gang, noe jeg satte veldig pris på. For det er alltid en trygghet i å ha han der, det er godt å ha noen i ryggen. Jeg er så vant med å både gå på kontroller og møter alene, at jeg har glemt hvor godt det er å ha noen ved min side. Han kjenner meg ut og inn og kan tale litt for meg også.
Så alt i alt har dette vært en takknemlig tirsdag. For er det ikke egentlig det som betyr noe? Være takknemlig selv når tingene er håpløst? Jeg er ihvertfall takknemlig tross alt…
En av mine mange orkideer som kommer igjen og igjen, enda en grunn til å være takknemlig 💜
Heier på deg -så fint dere fant hverandre igjen. Og ja -man kan godt være både forbanna og takknemlig på samme tid. Ha en fin uke videre!
En fin uke til deg også 💜